Varslingssaken i Bergen

Innsynshenvendelsen var vellykket.

Kjære Politidirektoratet,

Jeg ber om innsyn i den mye omtalte varslingssaken som gjelder prioritering av ressursser i forhold til narkotikasaker i Bergen.

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg skriver for å klage på Politidirektoratet sin håndtering av min innsynshenvendelse «Varslingssaken i Bergen».

Den 15. mai ba jeg om innsyn i den mye omtalte varslingssaken som gjelder prioritering av ressursser i forhold til narkotikasaker i Bergen. Dersom man ikke får svar innen fem virkedager, regnes det som avslag og kan påklages etter offentlighetsloven. Jeg har ikke fått svar, og påklager derfor avslaget.

Minner om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallet s syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På bakgrunn av ovenstående ber vi om en ny vurdering av avslaget.

Hvis avslaget opprettholdes for hele eller deler av dokumentet ber vi om at klagen oversendes klageinstans ”uten ugrunna opphold” med kopi til oss, slik som er kravet i offl. § 32. Hvis klageinstans er Kongen i statsråd, ber vi om å bli kontaktet før klagen oversendes. Dette for å ha muligheten til å bringe saken inn for Sivilombudsmannen.

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 2 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:32:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 21/12.1a.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 2 i sak 201602368
motteke 20170529 14:32:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 21/12.1a.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Kjære Politidirektoratet,

Vi viser til avslag på vårt krav om innsyn i den mye omtalte varslingssaken som gjelder prioritering av ressursser i forhold til narkotikasaker i Bergen, som dere omtaler som dokument nr. 2 i sak 201602368, som ble avslått med henvisning til § Offl. 21/12.1a.

Jeg ønsker med dette å påklage avslaget.

Avslaget er begrunnet med nasjonale forsvars- og trygghetsinteresser:

«Det kan gjerast unntak frå innsyn for opplysningar når det er påkravd av nasjonale tryggingsomsyn eller forsvaret av landet.»

Begrepet «påkrevd» tyder på at det skal mye til før opplysninger kan unntas. Videre følger det av begrepsbruken «opplysninger» (ikke «dokumenter») at man som utgangspunkt ikke kan unnta hele dokumenter med henvisning til denne bestemmelsen. Dersom hele dokumentet er unntatt, ber vi om at man foretar en sladding av de opplysningene man evt. mener skal unntas fra offentlighet.

Vi stiller også spørsmål ved om det er grunnlag for å unnta de aktuelle opplysningene. Justisdepartementet skriver blant annet følgende i sin utdyping av paragrafen i «Rettleiar til offentleglova» s 136-137:

«Offentleglova § 21 gir høve til å gjere unntak frå innsyn for opplysningar når dette er påkravd av nasjonale tryggingsomsyn eller forsvaret av landet. I offentlegheitslova 1970 fanst eit tilsvarande unntak. Unntakshøvet er innsnevra i den nye lova ved at unntakseininga er opplysningar, ikkje heile dokument.
At unntak må vere påkravd inneber at det må vere ein verkeleg fare for at innsyn kan medføre skadeverknader av eit visst omfang på tryggleiken til nasjonen eller forsvaret av landet. Fjerntliggjande og små farar for skadeverknader er ikkje tilstrekkeleg. Dersom det er svært sannsynleg at skadeverknader vil oppstå ved offentleggjering, krevst det ikkje at skadeverknadene må vere like store som i situasjonar der det er lite sannsynleg at skadeverknader vil oppstå.
(…)
Alternativa tryggingsomsyn og forsvaret av landet vil gli noko over i kvarandre. I utgangspunktet omfattar føresegna berre norsk tryggleik og forsvar, men det kan òg vere aktuelt å gjere unntak for opplysningar som gjeld tryggleik og forsvar i andre statar og for aktørar elles, dersom dette har noko å seie for norsk tryggleik og forsvar. Dette vil gjerne vere tilfelle der staten opplysningane gjeld ligg nært Noreg, eller inngår i tryggings- og forsvarspolitisk samarbeid med Noreg.(…) Alternativet nasjonale tryggingsomsyn vil til dømes omfatte opplysningar som kan vere til skade for verksemda til politiet, samt verksemda til brannvesenet og det sivile beredskapsopplegget elles i landet. Det kan òg vere høve til å gjere unntak for opplysningar om nøkkelpersonar i samfunnet, til dømes om kor dei oppheld seg. Transportplanar o.l. er omfatta av dette.»

Merk at departementet over stadfester: «At unntak må vere påkravd inneber at det må vere ein verkeleg fare for at innsyn kan medføre skadeverknader av eit visst omfang på tryggleiken til nasjonen eller forsvaret av landet. Fjerntliggjande og små farar for skadeverknader er ikkje tilstrekkeleg.»

Varslingssaken i Bergen omhandlet prioriteringer av ressursser, særlig i forhold til narkotikasaker. Det er vanskelig å se at saker som omhandler narkotika medfører noe problem i forhold til «skadeverknader av eit visst omfang på tryggleiken til nasjonen eller forsvaret av landet».

Her er det etter mitt syn en liten sjanse for skadevirkninger.

For det første, er det lite trolig at det å gi innsyn i varselet vil hindre politiet i deres arbeide med å stoppe spredningen av narkotika. Snarere tvert imot; å gi innsyn vil kunne belyse problemene med prioriteringer for allmenheten, noe som heller kan bidra til økt effektivitet i politiet.

For det andre, er ikke narkotikaforbrytelser en type forbrytelse som etter mitt syn medfører vesentlige problemer i forhold til «tryggleiken til nasjonen eller forsvaret av landet». Det er ikke uten grunn at Straffelovkommisjonen av 2002 anbefalte å avkriminalisere narkotikabruk, da de var av den oppfatning at det er en offerløs forbrytelse som kun skader den som velger å bruke stoffene:

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter...

(s. 26)

Det er ikke tilfeldig at et flertall av de politiske partiene på sine landsmøter nylig valgte å følge denne anbefalingen. FNs høykommissær for menneskerettigheter og Verdens helseorganisasjon har nemlig kommet med samme anbefaling i senere år:

http://ohchr.org/EN/NewsEvents/Pages/Dis...

http://www.who.int/hiv/pub/guidelines/ke...

Videre er stadig flere av den oppfatning at kontrollpolitikken i seg selv, som politiet håndhever, medfører at vesentlige summer som kunne vært håndtert innenfor loven om narkotika var lovlig, unndras beskatning og kanaliseres inn i annen organisert kriminalitet. Statens egne rusforskere er blant dem som påpeker dette, blant annet i boken Hva vet vi om cannabis? på s. 143–144 og 148.

Uansett hvor man står i rusdebatten, er det etter mitt syn liten grunn til å legge til grunn at det å gi innsyn i et varsel som omhandler håndteringen av narkotikasaker fyller kravene om at det å gi innsyn må utgjøre «ein verkeleg fare for at innsyn kan medføre skadeverknader av eit visst omfang på tryggleiken til nasjonen eller forsvaret av landet».

Minner om at dette er et relativt strengt krav.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 bokstav a, om unntak for resten av dokumentet.

Unntaksbestemmelsen som avslaget viser til er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Vi vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2:

”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Vi vil deretter påpeke at offentleglova § 12 bokstav a er en snever unntaksregel som kun skal gjelde i de tilfeller der resten av dokumentet alene ”vil gi eit klart misvisande inntrykk av innhaldet”.

Her vil vi vise til Justis – og politidepartementets ”Rettleiar til offentleglova”, s. 70, punkt 5.2:

”Det er ikkje tilstrekkeleg etter dette alternativet at resten av dokumentet til ein viss grad gir eit misvisande inntrykk, den misvisande effekten må vere «klar». Føresegna gir såleis eit nokså snevert unntakshøve for resten av dokumentet. I vurderinga må ein leggje vekt på om feilaktige slutningar på grunnlag av dokumentet kan skade enkeltpersonar eller vesentlege interesser elles. Det avgjerande er om innhaldet i dokumentet isolert, etter at det er gjort unntak, typisk gjennom overstryking av visse opplysningar, objektivt sett er klart misvisande samanlikna med innhaldet i det fullstendige dokumentet. Eventuell fare for at media eller andre vil kunne kome til å referere innhaldet på eit misvisande vis har ikkje noko å seie i denne vurderinga så lenge resten av dokumentet rimelegvis ikkje kan gi grunnlag for mistydingar.”

Så lenge ikke en vesentlig del av vedkommende dokument er unntatt fra innsyn, og det fortsatt går frem av sammenhengen hva de unntatte opplysninger dreier seg om, kan en neppe si at dokumentet gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet. Det er altså ikke etter denne bestemmelsen tilstrekkelig til å unnta hele dokumentet fra innsyn at helhetsinntrykket blir skjevt fordi det ikke er offentlig i sin helhet.

Vi minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Vi tillater oss også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet. Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Det fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumentet. Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumentet dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

De strenge kravene for unntak denne bestemmelsen stiller («påkrevd») tilsier en meget høy terskel for å unnta opplysninger. Opplysningene vi har bedt om innsyn i er av stor offentlig interesse, det er derfor viktig at man gjør en skikkelig vurdering av samfunnets rett til innsikt i dette, opp mot faren for nasjonal sikkerhet og forsvar.

På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av om unntak er påkrevd av hensyn til Norges sikkerhet og forsvar. Vi ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn denne unntaksbestemmelsen skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir oss krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber vi at klagen oversendes klageinstans med kopi til oss dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker vi kun en ny vurdering, slik at vi kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes.

Jeg spør meg om ikke kravet slik jeg har formulert det er bredere, og ber dere også vurdere dette i klagebehandling. Det er verd å merke seg at mimesbronn.no kan stille med advokater i enkelte saker som interesserer dem om det blir nødvendig å ta saken inn for retten eller Sivilombudsmannen, og at myndighetene vil måtte betale salæret dersom de taper slike saker.

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 3 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:32:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 14.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 3 i sak 201602368
motteke 20170529 14:32:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 14.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 4 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:33:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.2.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 4 i sak 201602368
motteke 20170529 14:33:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.2.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

1 Attachment

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 5 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:33:00. Kravet er delvis innvilget og dokumentet eller
dokumentene er vedlagt dette skrivet. Deler av dokumentet eller
opplysninger er unntatt fra offentlig innsyn i samsvar med offentleglova §
Offl. 13.1 jf fvl 13.1.1 .

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avgjørelsen om å unnta opplysninger eller deler av dokument kan påklages i
samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 5 i sak nr 201602368
motteke 20170529 14:33:00. Kravet er delvis innvilga, og dokumentet eller
dokumenta ligg ved dette skrivet. Delar av dokumenta eller opplysningane
er unnatekne frå offentleg innsyn i samsvar med offentleglova § Offl. 13.1
jf fvl 13.1.1.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avgjerda om å unnata opplysningar eller deler av dokument frå offentleg
innsyn kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32.

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 6 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:34:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1a.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 6 i sak 201602368
motteke 20170529 14:34:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1a.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 7 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:35:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 14.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 7 i sak 201602368
motteke 20170529 14:35:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 14.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

1 Attachment

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 8 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:35:00. Kravet er delvis innvilget og dokumentet eller
dokumentene er vedlagt dette skrivet. Deler av dokumentet eller
opplysninger er unntatt fra offentlig innsyn i samsvar med offentleglova §
Offl. 13.1 jf fvl 13.1.1 .

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avgjørelsen om å unnta opplysninger eller deler av dokument kan påklages i
samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 8 i sak nr 201602368
motteke 20170529 14:35:00. Kravet er delvis innvilga, og dokumentet eller
dokumenta ligg ved dette skrivet. Delar av dokumenta eller opplysningane
er unnatekne frå offentleg innsyn i samsvar med offentleglova § Offl. 13.1
jf fvl 13.1.1.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avgjerda om å unnata opplysningar eller deler av dokument frå offentleg
innsyn kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32.

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 9 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:36:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1a.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 9 i sak 201602368
motteke 20170529 14:36:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1a.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 11 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:37:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 11 i sak 201602368
motteke 20170529 14:37:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 12 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:38:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 14.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 12 i sak 201602368
motteke 20170529 14:38:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 14.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 13 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:38:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 13 i sak 201602368
motteke 20170529 14:38:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 14 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:40:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 14 i sak 201602368
motteke 20170529 14:40:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 16 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:44:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 16 i sak 201602368
motteke 20170529 14:44:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 17 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:45:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1a.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 17 i sak 201602368
motteke 20170529 14:45:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1a.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 18 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:45:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 18 i sak 201602368
motteke 20170529 14:45:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 19 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:46:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 19 i sak 201602368
motteke 20170529 14:46:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 20 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:46:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 20 i sak 201602368
motteke 20170529 14:46:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 21 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:55:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 21 i sak 201602368
motteke 20170529 14:55:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 22 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:56:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 22 i sak 201602368
motteke 20170529 14:56:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 23 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:57:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 23 i sak 201602368
motteke 20170529 14:57:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 24 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:58:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 13.1 jf prl § 23.2.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 24 i sak 201602368
motteke 20170529 14:58:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 13.1 jf prl § 23.2.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 25 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:58:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 14.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 25 i sak 201602368
motteke 20170529 14:58:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 14.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

1 Attachment

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 10 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:36:00. Kravet er delvis innvilget og dokumentet eller
dokumentene er vedlagt dette skrivet. Deler av dokumentet eller
opplysninger er unntatt fra offentlig innsyn i samsvar med offentleglova §
Offl. 13.1 jf fvl 13.1.1 .

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avgjørelsen om å unnta opplysninger eller deler av dokument kan påklages i
samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 10 i sak nr 201602368
motteke 20170529 14:36:00. Kravet er delvis innvilga, og dokumentet eller
dokumenta ligg ved dette skrivet. Delar av dokumenta eller opplysningane
er unnatekne frå offentleg innsyn i samsvar med offentleglova § Offl. 13.1
jf fvl 13.1.1.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avgjerda om å unnata opplysningar eller deler av dokument frå offentleg
innsyn kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32.

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 30 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:01:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 30 i sak 201602368
motteke 20170529 15:01:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 31 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:02:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 31 i sak 201602368
motteke 20170529 15:02:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 34 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:08:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 34 i sak 201602368
motteke 20170529 15:08:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 36 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:09:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 36 i sak 201602368
motteke 20170529 15:09:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 38 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:10:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 38 i sak 201602368
motteke 20170529 15:10:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

1 Attachment

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 15 i sak 201602368
mottatt 20170529 14:44:00. Kravet er delvis innvilget og dokumentet eller
dokumentene er vedlagt dette skrivet. Deler av dokumentet eller
opplysninger er unntatt fra offentlig innsyn i samsvar med offentleglova §
Offl. 13.1/12.1a jf fvl 13.1.1 .

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avgjørelsen om å unnta opplysninger eller deler av dokument kan påklages i
samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 15 i sak nr 201602368
motteke 20170529 14:44:00. Kravet er delvis innvilga, og dokumentet eller
dokumenta ligg ved dette skrivet. Delar av dokumenta eller opplysningane
er unnatekne frå offentleg innsyn i samsvar med offentleglova § Offl.
13.1/12.1a jf fvl 13.1.1.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avgjerda om å unnata opplysningar eller deler av dokument frå offentleg
innsyn kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32.

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 39 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:10:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 39 i sak 201602368
motteke 20170529 15:10:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 43 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:13:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 43 i sak 201602368
motteke 20170529 15:13:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 53 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:19:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 13.1 jf prl § 23.2.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 53 i sak 201602368
motteke 20170529 15:19:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 13.1 jf prl § 23.2.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

1 Attachment

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 28 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:00:00. Kravet er delvis innvilget og dokumentet eller
dokumentene er vedlagt dette skrivet. Deler av dokumentet eller
opplysninger er unntatt fra offentlig innsyn i samsvar med offentleglova §
Offl. 13.1 jf fvl 13.1.1 .

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avgjørelsen om å unnta opplysninger eller deler av dokument kan påklages i
samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 28 i sak nr 201602368
motteke 20170529 15:00:00. Kravet er delvis innvilga, og dokumentet eller
dokumenta ligg ved dette skrivet. Delar av dokumenta eller opplysningane
er unnatekne frå offentleg innsyn i samsvar med offentleglova § Offl. 13.1
jf fvl 13.1.1.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avgjerda om å unnata opplysningar eller deler av dokument frå offentleg
innsyn kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32.

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 61 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:27:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 61 i sak 201602368
motteke 20170529 15:27:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 29 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:01:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 29 i sak 201602368
motteke 20170529 15:01:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 48 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:15:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 48 i sak 201602368
motteke 20170529 15:15:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 15.3/15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 51 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:18:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 51 i sak 201602368
motteke 20170529 15:18:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 50 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:17:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 50 i sak 201602368
motteke 20170529 15:17:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 52 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:18:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 52 i sak 201602368
motteke 20170529 15:18:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 56 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:21:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 56 i sak 201602368
motteke 20170529 15:21:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 58 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:25:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 58 i sak 201602368
motteke 20170529 15:25:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 41 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:11:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklages i samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 41 i sak 201602368
motteke 20170529 15:11:00. Kravet er avslått med grunnlag i offentleglova
§ Offl. 23.1/12.1c.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avslaget kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

1 Attachment

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 32 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:03:00. Kravet er delvis innvilget og dokumentet eller
dokumentene er vedlagt dette skrivet. Deler av dokumentet eller
opplysninger er unntatt fra offentlig innsyn i samsvar med offentleglova §
Offl. 13.1 jf fvl 13.1.1 .

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avgjørelsen om å unnta opplysninger eller deler av dokument kan påklages i
samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 32 i sak nr 201602368
motteke 20170529 15:03:00. Kravet er delvis innvilga, og dokumentet eller
dokumenta ligg ved dette skrivet. Delar av dokumenta eller opplysningane
er unnatekne frå offentleg innsyn i samsvar med offentleglova § Offl. 13.1
jf fvl 13.1.1.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avgjerda om å unnata opplysningar eller deler av dokument frå offentleg
innsyn kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32.

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

Hei.

Politidirektoratet beklager at det ved en inkurie ble oppgitt feil hjemmel i avslaget på innsyn i dokument nr. 2 i sak 201602368. Dokumentet skulle vært unntatt etter offl. § 23.1/12.c. Dokumentet er unntatt for å verne om personalforvaltningen til organet. Meroffentlighet etter offl. § 11 er vurdert. Behovet for unntak av hensyn til interne prosesser og forsvarlig behandling av saken veier tyngre enn hensynet til offentlighet og meroffentlighet kommer ikke til anvendelse.

Med hilsen

Postmottak
Politidirektoratet
[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

-----Opprinnelig melding-----
Fra: rusinnsyn [mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]]
Sendt: 30. mai 2017 19:38
Til: Postmottak POD
Emne: Klage over innsyn etter Offentleglova - Varslingssaken i Bergen

Kjære Politidirektoratet,

Vi viser til avslag på vårt krav om innsyn i den mye omtalte varslingssaken som gjelder prioritering av ressursser i forhold til narkotikasaker i Bergen, som dere omtaler som dokument nr. 2 i sak 201602368, som ble avslått med henvisning til § Offl. 21/12.1a.

Jeg ønsker med dette å påklage avslaget.

Avslaget er begrunnet med nasjonale forsvars- og trygghetsinteresser:

«Det kan gjerast unntak frå innsyn for opplysningar når det er påkravd av nasjonale tryggingsomsyn eller forsvaret av landet.»

Begrepet «påkrevd» tyder på at det skal mye til før opplysninger kan unntas. Videre følger det av begrepsbruken «opplysninger» (ikke «dokumenter») at man som utgangspunkt ikke kan unnta hele dokumenter med henvisning til denne bestemmelsen. Dersom hele dokumentet er unntatt, ber vi om at man foretar en sladding av de opplysningene man evt. mener skal unntas fra offentlighet.

Vi stiller også spørsmål ved om det er grunnlag for å unnta de aktuelle opplysningene. Justisdepartementet skriver blant annet følgende i sin utdyping av paragrafen i «Rettleiar til offentleglova» s 136-137:

«Offentleglova § 21 gir høve til å gjere unntak frå innsyn for opplysningar når dette er påkravd av nasjonale tryggingsomsyn eller forsvaret av landet. I offentlegheitslova 1970 fanst eit tilsvarande unntak. Unntakshøvet er innsnevra i den nye lova ved at unntakseininga er opplysningar, ikkje heile dokument.
At unntak må vere påkravd inneber at det må vere ein verkeleg fare for at innsyn kan medføre skadeverknader av eit visst omfang på tryggleiken til nasjonen eller forsvaret av landet. Fjerntliggjande og små farar for skadeverknader er ikkje tilstrekkeleg. Dersom det er svært sannsynleg at skadeverknader vil oppstå ved offentleggjering, krevst det ikkje at skadeverknadene må vere like store som i situasjonar der det er lite sannsynleg at skadeverknader vil oppstå.
(…)
Alternativa tryggingsomsyn og forsvaret av landet vil gli noko over i kvarandre. I utgangspunktet omfattar føresegna berre norsk tryggleik og forsvar, men det kan òg vere aktuelt å gjere unntak for opplysningar som gjeld tryggleik og forsvar i andre statar og for aktørar elles, dersom dette har noko å seie for norsk tryggleik og forsvar. Dette vil gjerne vere tilfelle der staten opplysningane gjeld ligg nært Noreg, eller inngår i tryggings- og forsvarspolitisk samarbeid med Noreg.(…) Alternativet nasjonale tryggingsomsyn vil til dømes omfatte opplysningar som kan vere til skade for verksemda til politiet, samt verksemda til brannvesenet og det sivile beredskapsopplegget elles i landet. Det kan òg vere høve til å gjere unntak for opplysningar om nøkkelpersonar i samfunnet, til dømes om kor dei oppheld seg. Transportplanar o.l. er omfatta av dette.»

Merk at departementet over stadfester: «At unntak må vere påkravd inneber at det må vere ein verkeleg fare for at innsyn kan medføre skadeverknader av eit visst omfang på tryggleiken til nasjonen eller forsvaret av landet. Fjerntliggjande og små farar for skadeverknader er ikkje tilstrekkeleg.»

Varslingssaken i Bergen omhandlet prioriteringer av ressursser, særlig i forhold til narkotikasaker. Det er vanskelig å se at saker som omhandler narkotika medfører noe problem i forhold til «skadeverknader av eit visst omfang på tryggleiken til nasjonen eller forsvaret av landet».

Her er det etter mitt syn en liten sjanse for skadevirkninger.

For det første, er det lite trolig at det å gi innsyn i varselet vil hindre politiet i deres arbeide med å stoppe spredningen av narkotika. Snarere tvert imot; å gi innsyn vil kunne belyse problemene med prioriteringer for allmenheten, noe som heller kan bidra til økt effektivitet i politiet.

For det andre, er ikke narkotikaforbrytelser en type forbrytelse som etter mitt syn medfører vesentlige problemer i forhold til «tryggleiken til nasjonen eller forsvaret av landet». Det er ikke uten grunn at Straffelovkommisjonen av 2002 anbefalte å avkriminalisere narkotikabruk, da de var av den oppfatning at det er en offerløs forbrytelse som kun skader den som velger å bruke stoffene:

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter...

(s. 26)

Det er ikke tilfeldig at et flertall av de politiske partiene på sine landsmøter nylig valgte å følge denne anbefalingen. FNs høykommissær for menneskerettigheter og Verdens helseorganisasjon har nemlig kommet med samme anbefaling i senere år:

http://ohchr.org/EN/NewsEvents/Pages/Dis...

http://www.who.int/hiv/pub/guidelines/ke...

Videre er stadig flere av den oppfatning at kontrollpolitikken i seg selv, som politiet håndhever, medfører at vesentlige summer som kunne vært håndtert innenfor loven om narkotika var lovlig, unndras beskatning og kanaliseres inn i annen organisert kriminalitet. Statens egne rusforskere er blant dem som påpeker dette, blant annet i boken Hva vet vi om cannabis? på s. 143–144 og 148.

Uansett hvor man står i rusdebatten, er det etter mitt syn liten grunn til å legge til grunn at det å gi innsyn i et varsel som omhandler håndteringen av narkotikasaker fyller kravene om at det å gi innsyn må utgjøre «ein verkeleg fare for at innsyn kan medføre skadeverknader av eit visst omfang på tryggleiken til nasjonen eller forsvaret av landet».

Minner om at dette er et relativt strengt krav.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 bokstav a, om unntak for resten av dokumentet.

Unntaksbestemmelsen som avslaget viser til er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Vi vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2:

”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Vi vil deretter påpeke at offentleglova § 12 bokstav a er en snever unntaksregel som kun skal gjelde i de tilfeller der resten av dokumentet alene ”vil gi eit klart misvisande inntrykk av innhaldet”.

Her vil vi vise til Justis – og politidepartementets ”Rettleiar til offentleglova”, s. 70, punkt 5.2:

”Det er ikkje tilstrekkeleg etter dette alternativet at resten av dokumentet til ein viss grad gir eit misvisande inntrykk, den misvisande effekten må vere «klar». Føresegna gir såleis eit nokså snevert unntakshøve for resten av dokumentet. I vurderinga må ein leggje vekt på om feilaktige slutningar på grunnlag av dokumentet kan skade enkeltpersonar eller vesentlege interesser elles. Det avgjerande er om innhaldet i dokumentet isolert, etter at det er gjort unntak, typisk gjennom overstryking av visse opplysningar, objektivt sett er klart misvisande samanlikna med innhaldet i det fullstendige dokumentet. Eventuell fare for at media eller andre vil kunne kome til å referere innhaldet på eit misvisande vis har ikkje noko å seie i denne vurderinga så lenge resten av dokumentet rimelegvis ikkje kan gi grunnlag for mistydingar.”

Så lenge ikke en vesentlig del av vedkommende dokument er unntatt fra innsyn, og det fortsatt går frem av sammenhengen hva de unntatte opplysninger dreier seg om, kan en neppe si at dokumentet gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet. Det er altså ikke etter denne bestemmelsen tilstrekkelig til å unnta hele dokumentet fra innsyn at helhetsinntrykket blir skjevt fordi det ikke er offentlig i sin helhet.

Vi minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Vi tillater oss også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet. Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Det fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumentet. Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumentet dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

De strenge kravene for unntak denne bestemmelsen stiller («påkrevd») tilsier en meget høy terskel for å unnta opplysninger. Opplysningene vi har bedt om innsyn i er av stor offentlig interesse, det er derfor viktig at man gjør en skikkelig vurdering av samfunnets rett til innsikt i dette, opp mot faren for nasjonal sikkerhet og forsvar.

På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av om unntak er påkrevd av hensyn til Norges sikkerhet og forsvar. Vi ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn denne unntaksbestemmelsen skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir oss krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber vi at klagen oversendes klageinstans med kopi til oss dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker vi kun en ny vurdering, slik at vi kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes.

Jeg spør meg om ikke kravet slik jeg har formulert det er bredere, og ber dere også vurdere dette i klagebehandling. Det er verd å merke seg at mimesbronn.no kan stille med advokater i enkelte saker som interesserer dem om det blir nødvendig å ta saken inn for retten eller Sivilombudsmannen, og at myndighetene vil måtte betale salæret dersom de taper slike saker.

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

-------------------------------------------------------------------
Vennligst bruk denne e-post adressen for alle svar:
[Innsyns-e-postadresse #358]

Merk: Innholdet i denne innsynsforespørselen og alle dine svar vil bli offentliggjort på Internett. Du finner våre regler for personvern og åndsverk her:
https://www.mimesbronn.no/help/officers

Om du, som saksbehandler, syntes denne tjenesten er nyttig, be gjerne nettredaktøren hos dere lenke til oss fra din organisasjons innsyn-side.

-------------------------------------------------------------------

Postmottak POD, Politidirektoratet

Hei,
Vi beklager at det har tatt så lang tid å behandle din innsynsbegjæring, dette skyldes at det er en stor sak med mange dokumenter. Saken er nå behandlet i sin helhet.
Svar vil bli sendt ut fortløpende.

Med hilsen

Postmottak
Politidirektoratet
[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

-----Opprinnelig melding-----
Fra: rusinnsyn [mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]]
Sendt: 15. mai 2017 00:02
Til: Postmottak POD
Emne: innsyn etter Offentleglova - Varslingssaken i Bergen

Kjære Politidirektoratet,

Jeg ber om innsyn i den mye omtalte varslingssaken som gjelder prioritering av ressursser i forhold til narkotikasaker i Bergen.

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

-------------------------------------------------------------------

Vennligst bruk denne e-post adressen for alle svar:
[Innsyns-e-postadresse #358]

Er [Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse] feil adresse for henvendelser om innsyn etter Offentleglova til Politidirektoratet? I så fall, vær så snill å ta kontakt med oss ved å bruke dette skjemaet:
https://www.mimesbronn.no/change_request...

Merk: Innholdet i denne innsynsforespørselen og alle dine svar vil bli offentliggjort på Internett. Du finner våre regler for personvern og åndsverk her:
https://www.mimesbronn.no/help/officers

Om du, som saksbehandler, syntes denne tjenesten er nyttig, be gjerne nettredaktøren hos dere lenke til oss fra din organisasjons innsyn-side.

-------------------------------------------------------------------

Postmottak POD, Politidirektoratet

1 Attachment

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 33 i sak 201602368,
mottatt 20170529 15:06:00.
Kravet er innvilget og dokumentet eller dokumentene er vedlagt dette
skrivet.

En avgjørelse om å gi innsyn kan ikke påklages jf offentleglova § 32
første ledd, andre punkt.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 33 i sak 201602368,
motteke 20170529 15:06:00.
Kravet er innvilga og dokumentet eller dokumenta ligg ved dette skrivet.

Ei avgjerd om å gje innsyn kan ikkje påklagast, jf offentleglova § 32
fyrste ledd, andre punkt.

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

1 Attachment

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 42 i sak 201602368,
mottatt 20170529 15:12:00.
Kravet er innvilget og dokumentet eller dokumentene er vedlagt dette
skrivet.

En avgjørelse om å gi innsyn kan ikke påklages jf offentleglova § 32
første ledd, andre punkt.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 42 i sak 201602368,
motteke 20170529 15:12:00.
Kravet er innvilga og dokumentet eller dokumenta ligg ved dette skrivet.

Ei avgjerd om å gje innsyn kan ikkje påklagast, jf offentleglova § 32
fyrste ledd, andre punkt.

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Kjære Postmottak POD,

Kunne jeg fått en liste over alle dokumentene i sak 201602368?

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til deres henvendelse av 31. mai der dere skriver: «Politidirektoratet beklager at det ved en inkurie ble oppgitt feil hjemmel i avslaget på innsyn i dokument nr. 2 i sak 201602368. Dokumentet skulle vært unntatt etter offl. § 23.1/12.c. Dokumentet er unntatt for å verne om personalforvaltningen til organet. Meroffentlighet etter offl. § 11 er vurdert. Behovet for unntak av hensyn til interne prosesser og forsvarlig behandling av saken veier tyngre enn hensynet til offentlighet og meroffentlighet kommer ikke til anvendelse.»

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument. I lys av denne mangelen på respekt for innsynsordningen synes jeg ikke det foremstår som akseptabelt at dere nå plutselig snur dere og finner en ny paragraf etter jeg har levert det jeg anser som en svært god og velbegrunnet klage. Jeg ber derfor om at den forrige klagen også legges ved i oversendelsen til Justisdepartementet, slik at de kan få innblikk i dette.

Ny klage der det er tatt hensyn til de nye paragrafene dere oppgir, følger under:

Mitt innsynkrav i dokument nr. 2 i sak 201602368 er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 c som gjelder unntak for resten av dokumentet der de unntatte opplysningene ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Unntaksbestemmelsen som avslaget er hjemlet i er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Jeg vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2: ”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Jeg vil deretter vise til at offentleglova § 12 bokstav c i likhet med § 23(1) kun gir adgang til å gjøre unntak for hele dokumentet dersom de opplysninger som blir unntatt ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Om dette sier ”Rettleiar til offentleglova” s. 70, punkt 5.2: ”Ein kan her både leggje vekt på omfanget av opplysningane det blir gjort unntak for, og på kor sentrale desse opplysningane er.”

Dette må forstås slik at de opplysningene som er unntatt for det første må være adgang til å unnta for offentliget, for det andre må omfanget av disse opplysningene utgjøre den største delen av dokumentet og for det tredje må det skje en vurdering av hvor sentrale de utelatte opplysningene er sett opp mot helheten i dokumentet.

Jeg minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Jeg tillater meg også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i innsyn i dokument nr. 3 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017 og vil med dette påklage avslaget og ny vurdering av innsynskravet og om en ny og utvidet begrunnelse dersom det ikke gis fullt innsyn i dokumentet.

Innsyn er nektet med henvisning til at dokumentet er internt etter offl. § 14(1). Denne bestemmelsen krever at dokumentet er utarbeidet til organets interne saksforberedelse. Forutsetningen er normalt at organet har utarbeidet dokumentet selv, at dokumentet ikke er sendt ut av organet og at det er ment for den interne saksforberedelsen. Organbegrepet – hva som i lovens forstand anses å være ett organ – står altså sentralt.

I Justisdepartementes veileder til offentleglova punkt 7.2.1 utdypes kravene til § 14(1):

«Det generelle utgangspunktet er at ein organisasjon som framstår som ei sjølvstendig eining må reknast som eitt organ. I ei vurdering av om organet framstår som sjølvstendig må det leggjast vekt på korleis det er organisert, og om det har nokon sjølvstendig myndigheit til å treffe avgjerder.» I følge veilederen vil arbeidstakere vanligvis regnes som en del av organet, men ikke i saker som gjelder oppsigelser, opprykk, permisjoner, reiseregninger og andre krav på refusjon. Dersom det oppstår en konflinkt mellom arbeidstaker og organet, kan dette føre til at de faller utenfor definisjonen av ett organ, jf. veilederen s. 92. Korrespondanse mellom elever og skolen, pasienter og sykehuset eller innsatte og fengselet vil normalt ikke være å regne som interne dokumenter.

Sivilombudsmannen konkluderer med at hvert enkelt politidistrikt og politiets særorganer, som Kripos, må regnes som flere organer i sak 2014/2292, jf. følgende utdrag fra uttalelsen: «De enkelte politidistriktene regnes som egne organer i offentleglovas forstand, jf. NOU 2003: 30 side 265. Det må derfor legges til grunn at hvert enkelt politidistrikt og politiets særorganer, slik som Kripos, også regnes som ulike organer. Utveksling av dokumenter mellom de forskjellige politiorganene vil altså normalt medfører at dokumentene mister sin organinterne karakter.»

Justisdepartementet fastslår videre at selvstendige rettssubjekter med offentlig eierskap, også regnes som ett enkelt organ, både overfor «eiere» og andre selskaper innad i et konsern.

På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av om organisasjonen som har arbeidet med dokumentet, fremstår som ett organ.

Videre følger det av både ordlyden og veiledern at det aktuelle dokumentet må være utarbeidet av organet selv for at §14 skal kunne gi grunnlag for avslag. Et dokument som er utarbeidet av andre, eksterne personer eller organer, kan derfor ikke omfattes av § 14(1), selv om det brukes i organets interne saksforberedelse. Vi ber om en ny vurdering av om dokumentet er utarbeidet av organet selv. En varsligsgruppe på siden av organet kan neppe omtales som organinterne i rollen der de utarbeider et slikt varsel.

Dokumentet må være utarbeidet med det formål å være intern saksbehandling. Se mer om dette i JDs veileder, punkt 7.2.4: «Unntaket i § 14 fyrste ledd gjeld berre dokument utarbeidde til saksførebuinga. Dette vil omfatte framlegg, utkast, konsept, skisser, utgreiingarog liknande arbeidsdokument som blir utarbeidd undervegs i prosessen.». Vi ber om en ny vurdering av hva som var formålet med dokumentet.

Endelig må dokumentet være internt, noe som betyr at det som hovedregel ikke skal være sendt ut av organet, jf. JDs veileder, punkt 7.2.5: «Dersom det blir sendt ut til utanforståande i original eller kopi vil høvet til å gjere unntak etter denne føresegna som hovudregel vere tapt. Dette vil gjelde uavhengig av kven dokumentet er oversendt til og på kva måte det er sendt.» Vi ber også om en ny vurdering av om dette vilkåret er oppfylt.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 4 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017. Avslaget er hjemlet i offentleglova § 15(3). Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg viser til ordlyden i § 15(3): «Unntaka i paragrafen her gjeld tilsvarande for dokument om innhenting av dokument som er nemnde i første og andre ledd, og innkallingar til og referat frå møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom eit organ og nokon som gir råd eller vurderingar som er nemnde i andre ledd.»

Dette betyr at § 15(3) ikke alene kan begrunne avslag, det må henvises til om unntaket gjelder innhenting av dokument som nevnt i første eller annet ledd, innkalling til eller referat fra møte mellom overordnet/underordnet organ, mellom departement eller mellom et organ eller noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i annet ledd.

Vi viser til følgende fra Justsidepartementets rettleiar til offentleglova, s. 109-110, som støtter dette:

«Unntaket i § 15 tredje ledd kan berre brukast for dokument som gjeld innhenting av dokument etter § 15 fyrste eller andre ledd. Dette inneber at unntaket berre vil gjelde når det blir innhenta dokument til bruk for mottakarorganet si saksførebuing, sjå punkt 7.3.2.4 ovanfor. Gjeld innhentinga andre føremål enn å få bidrag til saksførebuinga, vil det ikkje vere unntakshøve.”

Det følger av dette at det også gjelder et vilkår om at unntak må være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, se samme sted i veilederen:

”Vilkåret om at innsyn må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar gjeld vidare tilsvarande for høvet til å gjere unntak for dokument om innhenting av dokument som er omfatta av § 15 fyrste ledd. For at det skal vere høve til å gjere unntak for dokument om innhenting av råd og vurderingar som nemnde i § 15 andre ledd krevst det at unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Vurderinga av om skadevilkåra i § 15 fyrste eller andre ledd er oppfylde for dokument om innhenting må skje på same måte som for svara. Sjå om dette punkta 7.3.2.7 og 7.3.4.3 ovanfor.»

Vi viser også til følgendeutdrag fra punkt 7.3.2.7. og punkt 7.3.4.3, der det framgår at dette er et snevert unntak, som stiller strenge krav til begrunnelsen, og som skal praktiseres vesentlig strengere enn den gamle offentlighetsloven fra 1970:

«7.3.2.7 Unntak må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Det er ikkje tilstrekkeleg for å gjere unntak etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum at dei ovanfor omtala vilkåra er oppfylde. I tillegg krevst det at unntak er naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Dette er eit nytt unntaksvilkår, som innsnevrar unntakshøvet for dokument innhenta frå underordna organ vesentleg i høve til offentlegheitslova 1970.

Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak.

”7.3.4.3 Unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka. Det er altså ikkje berre mottakarorganet sine interesser det kan leggjast vekt på i denne vurderinga, men òg interessene til andre offentlege verksemder som saka har eller kan få verknader for.

At unntak må vere «påkravd» er eit nokså strengt krav. Dette inneber at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av eit visst omfang på dei aktuelle interessene. Unntaket vil fyrst og fremst kunne vareta behovet for å gjere unntak for råd og vurderingar som eit offentleg organ innhentar i samband med at det er involvert i forhandlingar eller tvistar. Dette vilkåret inneber at det ikkje vil vere kurant å bruke dette unntaket i saker av meir generell art, eller i saker som gjeld tradisjonell myndigheitsutøving.»

På bakgrunn av dette ber jeg om en ny vurdering av avslaget.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2).

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 5 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017. Kravet er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 13, jf. forvaltningslovens § 13 første ledd punkt 1. Jeg ønsker å påklage avslaget.

Lovhjemmelen det vises til gjelder taushetsplikt for “personlige forhold”.

Vi vil innledningsvis minne om at fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, faller utenfor begrepet ”personlige forhold”, såfremt de ikke ”røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.”, jf. fvl. § 13(2).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova, er taushetsplikten for denne type opplysninger utdypet på s 78:

”Føresegna omfattar ikkje alle opplysningar om enkeltpersonar. Det må dreie seg om opplysningar som det med god grunn er vanleg å ynskje å halde for seg sjølv. Opplysningane kan gjelde eigenskapar ved ein person, eller dei kan gjelde noko personen har gjort som kan vere egna til å karakterisere han, til dømes ei straffbar handling. At opplysningane er rekna som personopplysningar etter personopplysningslova, fører i seg sjølv ikkje til at dei er underlagde teieplikt etter forvaltningslova. Det ligg ulike grunnar og omsyn bak desse to kategoriseringane av opplysningar.

Ein føresetnad for teieplikt er dessutan at opplysningane kan knytast til bestemte enkeltpersonar. Opplysningar som er gjorde anonyme eller oppgitte i statistisk form, slik at dei ikkje kan knytast til bestemte personar, er ikkje underlagde teieplikt, sjølv om dei gjeld til dømes helsetilhøve, straffbare tilhøve eller annan sensitiv informasjon.”

Vi minner videre om at opplysninger om lønn og godtgjørelse fra offentlige instanser, ikke er underlagt taushetsplikt. Det samme gjelder opplysninger om lønn og inntekt som går fram at offentlige skattelister eller offentlig kjente tariffsatser el. Dette følger av den nevnte rettleiaren fra Jutisdepartementet, s. 79-80.

Når det gjelder offentlig ansatte og hvordan en offentlig ansatt har opptrådt i sin stilling, er dette sjeldent taushetsbelagt, selv om det gjelder straffbare forhold, se bla. Justisdepartementets rettleiar, punkt 6.2.3.2 (s.82,83):

”Teieplikta for opplysningar om personlege tilhøve gjeld òg i tenestemannssaker. Men fordi offentleg tilsette skal ivareta allmenne interesser, er teieplikta for opplysningar knytte til arbeid for det offentlege snevrare enn det som elles gjeld.” (…) ”At ein offentleg tenestemann har fått ein tenesterelatert reaksjon som til dømes avskil, blir ikkje rekna som eit personleg tilhøve. Det vil òg vere anledning til å opplyse om den direkte årsaka til reaksjonen, til dømes at personen har utvist grov uforstand i tenesta. Det vil heller ikkje vere teieplikt for opplysningar om at ein tenestemann har gjort seg skuldig i straffbare handlingar i tenesta og kva reaksjon dette har ført til, anten det gjeld administrative eller strafferettslege reaksjonar.”

Videre følger det av forvaltningspraksis, se blant annet Fylkesmannen i Oslo og Akershus, sak 2008/5264:

”Fylkesmannen viser her til taushetsplikten er snevrere for offentlig ansatte enn for andre personer. Dette har sammenheng med at offentlige ansatte skal ivareta allmennhetens interesser, dette er ikke minst et viktig moment for offentlige ansatte i skolen. Opplysninger som eventuelt indikerer forsømmelse eller svikt i systemet i det offentlige, kan som hovedregel ikke unntas som taushetsbelagte opplysninger.”

I denne saken kan det være flere offentlige tjenestepersoner som har opptrådt kritikkverdig, følgelig ber jeg om en ny vurdering av hvorvidt opplysningene kan taushetsbelegges sett opp mot deres roller.

Dersom det foreligger taushetsplikt for opplysninger i dokumentet, ber vi om at om disse tas ut, og at det gis innsyn i resten av dokumentet. Vi viser i denne forbindelse til at unntaket i offl. § 13(1), jf. fvl. § 13 gjelder opplysninger, og ikke hele dokumentet.

På bakgrunn av dette ber vi om en ny vurdering, både av om det foreligger taushetsplikt, og om den foreligger for alle de utelatte opplysningene. Dersom unntaket opprettholdes for hele eller deler av dokumentet, ber vi om at vår klage oversendes klageinstans for behandling i tråd med offentleglova § 32(1) med kopi til oss.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 4 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017. Ved en inkurie ser jeg at forrige avslag ikke dekket alle oppgitte lovhjemler, og ber dere derfor benytte denne klagen i stedt.

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 15(3). Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg viser til ordlyden i § 15(3): «Unntaka i paragrafen her gjeld tilsvarande for dokument om innhenting av dokument som er nemnde i første og andre ledd, og innkallingar til og referat frå møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom eit organ og nokon som gir råd eller vurderingar som er nemnde i andre ledd.»

Dette betyr at § 15(3) ikke alene kan begrunne avslag, det må henvises til om unntaket gjelder innhenting av dokument som nevnt i første eller annet ledd, innkalling til eller referat fra møte mellom overordnet/underordnet organ, mellom departement eller mellom et organ eller noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i annet ledd.

Vi viser til følgende fra Justsidepartementets rettleiar til offentleglova, s. 109-110, som støtter dette:

«Unntaket i § 15 tredje ledd kan berre brukast for dokument som gjeld innhenting av dokument etter § 15 fyrste eller andre ledd. Dette inneber at unntaket berre vil gjelde når det blir innhenta dokument til bruk for mottakarorganet si saksførebuing, sjå punkt 7.3.2.4 ovanfor. Gjeld innhentinga andre føremål enn å få bidrag til saksførebuinga, vil det ikkje vere unntakshøve.”

Det følger av dette at det også gjelder et vilkår om at unntak må være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, se samme sted i veilederen:

”Vilkåret om at innsyn må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar gjeld vidare tilsvarande for høvet til å gjere unntak for dokument om innhenting av dokument som er omfatta av § 15 fyrste ledd. For at det skal vere høve til å gjere unntak for dokument om innhenting av råd og vurderingar som nemnde i § 15 andre ledd krevst det at unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Vurderinga av om skadevilkåra i § 15 fyrste eller andre ledd er oppfylde for dokument om innhenting må skje på same måte som for svara. Sjå om dette punkta 7.3.2.7 og 7.3.4.3 ovanfor.»

Vi viser også til følgendeutdrag fra punkt 7.3.2.7. og punkt 7.3.4.3, der det framgår at dette er et snevert unntak, som stiller strenge krav til begrunnelsen, og som skal praktiseres vesentlig strengere enn den gamle offentlighetsloven fra 1970:

«7.3.2.7 Unntak må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Det er ikkje tilstrekkeleg for å gjere unntak etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum at dei ovanfor omtala vilkåra er oppfylde. I tillegg krevst det at unntak er naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Dette er eit nytt unntaksvilkår, som innsnevrar unntakshøvet for dokument innhenta frå underordna organ vesentleg i høve til offentlegheitslova 1970.

Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak.

”7.3.4.3 Unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka. Det er altså ikkje berre mottakarorganet sine interesser det kan leggjast vekt på i denne vurderinga, men òg interessene til andre offentlege verksemder som saka har eller kan få verknader for.

At unntak må vere «påkravd» er eit nokså strengt krav. Dette inneber at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av eit visst omfang på dei aktuelle interessene. Unntaket vil fyrst og fremst kunne vareta behovet for å gjere unntak for råd og vurderingar som eit offentleg organ innhentar i samband med at det er involvert i forhandlingar eller tvistar. Dette vilkåret inneber at det ikkje vil vere kurant å bruke dette unntaket i saker av meir generell art, eller i saker som gjeld tradisjonell myndigheitsutøving.»

Vårt innsynkrav er også avslått med henvisning til offentlighetslovens § 15(2), som dokument innhentet utenfra til bruk for organets interne saksbehandling.

Vi minner om at § 15(2) kun gir rett til å unnta de deler av et dokument som inneholder råd og vurdering om hvordan et organ skal stille seg i en sak. Dette følger direkte av ordlyden. Videre er det et krav at unntak skal være påkrevd av hensyn til en forsvarlig ivaretakelse av det offentlige sine interesser i saken. Dette skadekravet følger også direkte av ordlyden.

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova, s. 98, er det presisert at § 15 er en svært begrenset unntaksbestemmelse, og at den altoverveiende hovedregel er at denne type dokumenter ikke kan unntas fra offentlighet:

”Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar likevel kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta frå andre. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.”

Departementet kommer også med klare føringer for hvordan denne skal praktiseres: ”Unntakshøvet gjeld for råd og vurderingar av korleis eit organ bør stille seg i ei sak. Dette vil til dømes omfatte råd om og vurderingar av kva alternativ organet i ein bestemt situasjon bør velje, kva avgjerd det bør treffe og kva konsekvensar dei ulike alternativa vil medføre. (…) Fråsegner som ikkje har karakter av råd og vurderingar av korleis organet bør stille seg vil det derimot ikkje kunne gjerast unntak for. Dei delane av eit dokument som berre inneheld generelle premissar som kan inngå i avgjerdsgrunnlaget til mottakaren, som generelle utgreiingar av rettsspørsmål, vil det difor som hovudregel ikkje vere høve til å gjere unntak for.”(vår utheving)

I lys av dette stiller vi spørsmål ved om det er grunnlag for å unnta dokumentet. Vi minner om at generelle premisser og faktiske redegjørelser ikke kan unntas etter § 15 (2), det er altså kun vurderinger og råd som evt. kan unntas. Dersom dokumentet inneholder dette, skal denne delen av dokumentet utleveres.

Vi stiller videre spørsmål ved om skadekravet er oppfylt – dvs. at unntak for hele dokumentet er påkrevd av hensyn til en forsvarlig ivaretakelse av det offentliges interesse i saken. Vi viser igjen til Justisdepartementets rettleiar, som redegjør nærmere for skadekravet på s. 108: ”Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.(…)”Vilkåret at unntak må vere ”påkravd” er strengt, og set krav om at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av ei visst omfang på dei aktuelle interessene.”

På bakgrunn av dette stiller vi spørsmål ved hvilken reell fare for det offentliges interesser i denne saken, som foreligger. Vi minner også om at dette er en sak det er knyttet betydelig offentlige interesse rundt, noe som skal tillegges vekt i vurderingen av om unntak er påkrevd, jf. offentleglova § 11. Viser også til § 1 i offentleglova som legger klare føringer for tolkningen av de ulike unntaksbestemmelsene. Det følger av denne, og av formålet med offentlighetsprinsippet, at det er viktig med innsyn i utredninger som ligger til grunn for viktige avgjørelser i samfunnet. Først da har den enkelte samfunnsborger muligheten for å ha en begrunnet oppfatning av om staten forvalter samfunnets verdier rett.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i dokument nr. 6 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument.

Mitt innsynkrav er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 bokstav a, om unntak for resten av dokumentet.

Unntaksbestemmelsen som avslaget viser til er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Vi vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2:

”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Vi vil deretter påpeke at offentleglova § 12 bokstav a er en snever unntaksregel som kun skal gjelde i de tilfeller der resten av dokumentet alene ”vil gi eit klart misvisande inntrykk av innhaldet”.

Her vil vi vise til Justis – og politidepartementets ”Rettleiar til offentleglova”, s. 70, punkt 5.2:

”Det er ikkje tilstrekkeleg etter dette alternativet at resten av dokumentet til ein viss grad gir eit misvisande inntrykk, den misvisande effekten må vere «klar». Føresegna gir såleis eit nokså snevert unntakshøve for resten av dokumentet. I vurderinga må ein leggje vekt på om feilaktige slutningar på grunnlag av dokumentet kan skade enkeltpersonar eller vesentlege interesser elles. Det avgjerande er om innhaldet i dokumentet isolert, etter at det er gjort unntak, typisk gjennom overstryking av visse opplysningar, objektivt sett er klart misvisande samanlikna med innhaldet i det fullstendige dokumentet. Eventuell fare for at media eller andre vil kunne kome til å referere innhaldet på eit misvisande vis har ikkje noko å seie i denne vurderinga så lenge resten av dokumentet rimelegvis ikkje kan gi grunnlag for mistydingar.”

Så lenge ikke en vesentlig del av vedkommende dokument er unntatt fra innsyn, og det fortsatt går frem av sammenhengen hva de unntatte opplysninger dreier seg om, kan en neppe si at dokumentet gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet. Det er altså ikke etter denne bestemmelsen tilstrekkelig til å unnta hele dokumentet fra innsyn at helhetsinntrykket blir skjevt fordi det ikke er offentlig i sin helhet.

Vi minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Vi tillater oss også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet. Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i innsyn i dokument nr. 7 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017 og vil med dette påklage avslaget og ny vurdering av innsynskravet og om en ny og utvidet begrunnelse dersom det ikke gis fullt innsyn i dokumentet.

Innsyn er nektet med henvisning til at dokumentet er internt etter offl. § 14(1). Denne bestemmelsen krever at dokumentet er utarbeidet til organets interne saksforberedelse. Forutsetningen er normalt at organet har utarbeidet dokumentet selv, at dokumentet ikke er sendt ut av organet og at det er ment for den interne saksforberedelsen. Organbegrepet – hva som i lovens forstand anses å være ett organ – står altså sentralt.

I Justisdepartementes veileder til offentleglova punkt 7.2.1 utdypes kravene til § 14(1):

«Det generelle utgangspunktet er at ein organisasjon som framstår som ei sjølvstendig eining må reknast som eitt organ. I ei vurdering av om organet framstår som sjølvstendig må det leggjast vekt på korleis det er organisert, og om det har nokon sjølvstendig myndigheit til å treffe avgjerder.» I følge veilederen vil arbeidstakere vanligvis regnes som en del av organet, men ikke i saker som gjelder oppsigelser, opprykk, permisjoner, reiseregninger og andre krav på refusjon. Dersom det oppstår en konflinkt mellom arbeidstaker og organet, kan dette føre til at de faller utenfor definisjonen av ett organ, jf. veilederen s. 92. Korrespondanse mellom elever og skolen, pasienter og sykehuset eller innsatte og fengselet vil normalt ikke være å regne som interne dokumenter.

Sivilombudsmannen konkluderer med at hvert enkelt politidistrikt og politiets særorganer, som Kripos, må regnes som flere organer i sak 2014/2292, jf. følgende utdrag fra uttalelsen: «De enkelte politidistriktene regnes som egne organer i offentleglovas forstand, jf. NOU 2003: 30 side 265. Det må derfor legges til grunn at hvert enkelt politidistrikt og politiets særorganer, slik som Kripos, også regnes som ulike organer. Utveksling av dokumenter mellom de forskjellige politiorganene vil altså normalt medfører at dokumentene mister sin organinterne karakter.»

Justisdepartementet fastslår videre at selvstendige rettssubjekter med offentlig eierskap, også regnes som ett enkelt organ, både overfor «eiere» og andre selskaper innad i et konsern.

På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av om organisasjonen som har arbeidet med dokumentet, fremstår som ett organ.

Videre følger det av både ordlyden og veiledern at det aktuelle dokumentet må være utarbeidet av organet selv for at §14 skal kunne gi grunnlag for avslag. Et dokument som er utarbeidet av andre, eksterne personer eller organer, kan derfor ikke omfattes av § 14(1), selv om det brukes i organets interne saksforberedelse. Vi ber om en ny vurdering av om dokumentet er utarbeidet av organet selv. En varsligsgruppe på siden av organet kan neppe omtales som organinterne i rollen der de utarbeider et slikt varsel.

Dokumentet må være utarbeidet med det formål å være intern saksbehandling. Se mer om dette i JDs veileder, punkt 7.2.4: «Unntaket i § 14 fyrste ledd gjeld berre dokument utarbeidde til saksførebuinga. Dette vil omfatte framlegg, utkast, konsept, skisser, utgreiingarog liknande arbeidsdokument som blir utarbeidd undervegs i prosessen.». Vi ber om en ny vurdering av hva som var formålet med dokumentet.

Endelig må dokumentet være internt, noe som betyr at det som hovedregel ikke skal være sendt ut av organet, jf. JDs veileder, punkt 7.2.5: «Dersom det blir sendt ut til utanforståande i original eller kopi vil høvet til å gjere unntak etter denne føresegna som hovudregel vere tapt. Dette vil gjelde uavhengig av kven dokumentet er oversendt til og på kva måte det er sendt.» Vi ber også om en ny vurdering av om dette vilkåret er oppfylt.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 8 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017. Kravet er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 13, jf. forvaltningslovens § 13 første ledd punkt 1. Jeg ønsker å påklage avslaget.

Lovhjemmelen det vises til gjelder taushetsplikt for “personlige forhold”.

Vi vil innledningsvis minne om at fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, faller utenfor begrepet ”personlige forhold”, såfremt de ikke ”røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.”, jf. fvl. § 13(2).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova, er taushetsplikten for denne type opplysninger utdypet på s 78:

”Føresegna omfattar ikkje alle opplysningar om enkeltpersonar. Det må dreie seg om opplysningar som det med god grunn er vanleg å ynskje å halde for seg sjølv. Opplysningane kan gjelde eigenskapar ved ein person, eller dei kan gjelde noko personen har gjort som kan vere egna til å karakterisere han, til dømes ei straffbar handling. At opplysningane er rekna som personopplysningar etter personopplysningslova, fører i seg sjølv ikkje til at dei er underlagde teieplikt etter forvaltningslova. Det ligg ulike grunnar og omsyn bak desse to kategoriseringane av opplysningar.

Ein føresetnad for teieplikt er dessutan at opplysningane kan knytast til bestemte enkeltpersonar. Opplysningar som er gjorde anonyme eller oppgitte i statistisk form, slik at dei ikkje kan knytast til bestemte personar, er ikkje underlagde teieplikt, sjølv om dei gjeld til dømes helsetilhøve, straffbare tilhøve eller annan sensitiv informasjon.”

Vi minner videre om at opplysninger om lønn og godtgjørelse fra offentlige instanser, ikke er underlagt taushetsplikt. Det samme gjelder opplysninger om lønn og inntekt som går fram at offentlige skattelister eller offentlig kjente tariffsatser el. Dette følger av den nevnte rettleiaren fra Jutisdepartementet, s. 79-80.

Når det gjelder offentlig ansatte og hvordan en offentlig ansatt har opptrådt i sin stilling, er dette sjeldent taushetsbelagt, selv om det gjelder straffbare forhold, se bla. Justisdepartementets rettleiar, punkt 6.2.3.2 (s.82,83):

”Teieplikta for opplysningar om personlege tilhøve gjeld òg i tenestemannssaker. Men fordi offentleg tilsette skal ivareta allmenne interesser, er teieplikta for opplysningar knytte til arbeid for det offentlege snevrare enn det som elles gjeld.” (…) ”At ein offentleg tenestemann har fått ein tenesterelatert reaksjon som til dømes avskil, blir ikkje rekna som eit personleg tilhøve. Det vil òg vere anledning til å opplyse om den direkte årsaka til reaksjonen, til dømes at personen har utvist grov uforstand i tenesta. Det vil heller ikkje vere teieplikt for opplysningar om at ein tenestemann har gjort seg skuldig i straffbare handlingar i tenesta og kva reaksjon dette har ført til, anten det gjeld administrative eller strafferettslege reaksjonar.”

Videre følger det av forvaltningspraksis, se blant annet Fylkesmannen i Oslo og Akershus, sak 2008/5264:

”Fylkesmannen viser her til taushetsplikten er snevrere for offentlig ansatte enn for andre personer. Dette har sammenheng med at offentlige ansatte skal ivareta allmennhetens interesser, dette er ikke minst et viktig moment for offentlige ansatte i skolen. Opplysninger som eventuelt indikerer forsømmelse eller svikt i systemet i det offentlige, kan som hovedregel ikke unntas som taushetsbelagte opplysninger.”

I denne saken kan det være flere offentlige tjenestepersoner som har opptrådt kritikkverdig, følgelig ber jeg om en ny vurdering av hvorvidt opplysningene kan taushetsbelegges sett opp mot deres roller.

Dersom det foreligger taushetsplikt for opplysninger i dokumentet, ber vi om at om disse tas ut, og at det gis innsyn i resten av dokumentet. Vi viser i denne forbindelse til at unntaket i offl. § 13(1), jf. fvl. § 13 gjelder opplysninger, og ikke hele dokumentet.

På bakgrunn av dette ber vi om en ny vurdering, både av om det foreligger taushetsplikt, og om den foreligger for alle de utelatte opplysningene. Dersom unntaket opprettholdes for hele eller deler av dokumentet, ber vi om at vår klage oversendes klageinstans for behandling i tråd med offentleglova § 32(1) med kopi til oss.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i dokument nr. 9 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument.

Mitt innsynkrav er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 bokstav a, om unntak for resten av dokumentet.

Unntaksbestemmelsen som avslaget viser til er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Vi vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2:

”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Vi vil deretter påpeke at offentleglova § 12 bokstav a er en snever unntaksregel som kun skal gjelde i de tilfeller der resten av dokumentet alene ”vil gi eit klart misvisande inntrykk av innhaldet”.

Her vil vi vise til Justis – og politidepartementets ”Rettleiar til offentleglova”, s. 70, punkt 5.2:

”Det er ikkje tilstrekkeleg etter dette alternativet at resten av dokumentet til ein viss grad gir eit misvisande inntrykk, den misvisande effekten må vere «klar». Føresegna gir såleis eit nokså snevert unntakshøve for resten av dokumentet. I vurderinga må ein leggje vekt på om feilaktige slutningar på grunnlag av dokumentet kan skade enkeltpersonar eller vesentlege interesser elles. Det avgjerande er om innhaldet i dokumentet isolert, etter at det er gjort unntak, typisk gjennom overstryking av visse opplysningar, objektivt sett er klart misvisande samanlikna med innhaldet i det fullstendige dokumentet. Eventuell fare for at media eller andre vil kunne kome til å referere innhaldet på eit misvisande vis har ikkje noko å seie i denne vurderinga så lenge resten av dokumentet rimelegvis ikkje kan gi grunnlag for mistydingar.”

Så lenge ikke en vesentlig del av vedkommende dokument er unntatt fra innsyn, og det fortsatt går frem av sammenhengen hva de unntatte opplysninger dreier seg om, kan en neppe si at dokumentet gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet. Det er altså ikke etter denne bestemmelsen tilstrekkelig til å unnta hele dokumentet fra innsyn at helhetsinntrykket blir skjevt fordi det ikke er offentlig i sin helhet.

Vi minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Vi tillater oss også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet. Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 10 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017. Kravet er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 13, jf. forvaltningslovens § 13 første ledd punkt 1. Jeg ønsker å påklage avslaget.

Lovhjemmelen det vises til gjelder taushetsplikt for “personlige forhold”.

Vi vil innledningsvis minne om at fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, faller utenfor begrepet ”personlige forhold”, såfremt de ikke ”røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.”, jf. fvl. § 13(2).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova, er taushetsplikten for denne type opplysninger utdypet på s 78:

”Føresegna omfattar ikkje alle opplysningar om enkeltpersonar. Det må dreie seg om opplysningar som det med god grunn er vanleg å ynskje å halde for seg sjølv. Opplysningane kan gjelde eigenskapar ved ein person, eller dei kan gjelde noko personen har gjort som kan vere egna til å karakterisere han, til dømes ei straffbar handling. At opplysningane er rekna som personopplysningar etter personopplysningslova, fører i seg sjølv ikkje til at dei er underlagde teieplikt etter forvaltningslova. Det ligg ulike grunnar og omsyn bak desse to kategoriseringane av opplysningar.

Ein føresetnad for teieplikt er dessutan at opplysningane kan knytast til bestemte enkeltpersonar. Opplysningar som er gjorde anonyme eller oppgitte i statistisk form, slik at dei ikkje kan knytast til bestemte personar, er ikkje underlagde teieplikt, sjølv om dei gjeld til dømes helsetilhøve, straffbare tilhøve eller annan sensitiv informasjon.”

Vi minner videre om at opplysninger om lønn og godtgjørelse fra offentlige instanser, ikke er underlagt taushetsplikt. Det samme gjelder opplysninger om lønn og inntekt som går fram at offentlige skattelister eller offentlig kjente tariffsatser el. Dette følger av den nevnte rettleiaren fra Jutisdepartementet, s. 79-80.

Når det gjelder offentlig ansatte og hvordan en offentlig ansatt har opptrådt i sin stilling, er dette sjeldent taushetsbelagt, selv om det gjelder straffbare forhold, se bla. Justisdepartementets rettleiar, punkt 6.2.3.2 (s.82,83):

”Teieplikta for opplysningar om personlege tilhøve gjeld òg i tenestemannssaker. Men fordi offentleg tilsette skal ivareta allmenne interesser, er teieplikta for opplysningar knytte til arbeid for det offentlege snevrare enn det som elles gjeld.” (…) ”At ein offentleg tenestemann har fått ein tenesterelatert reaksjon som til dømes avskil, blir ikkje rekna som eit personleg tilhøve. Det vil òg vere anledning til å opplyse om den direkte årsaka til reaksjonen, til dømes at personen har utvist grov uforstand i tenesta. Det vil heller ikkje vere teieplikt for opplysningar om at ein tenestemann har gjort seg skuldig i straffbare handlingar i tenesta og kva reaksjon dette har ført til, anten det gjeld administrative eller strafferettslege reaksjonar.”

Videre følger det av forvaltningspraksis, se blant annet Fylkesmannen i Oslo og Akershus, sak 2008/5264:

”Fylkesmannen viser her til taushetsplikten er snevrere for offentlig ansatte enn for andre personer. Dette har sammenheng med at offentlige ansatte skal ivareta allmennhetens interesser, dette er ikke minst et viktig moment for offentlige ansatte i skolen. Opplysninger som eventuelt indikerer forsømmelse eller svikt i systemet i det offentlige, kan som hovedregel ikke unntas som taushetsbelagte opplysninger.”

I denne saken kan det være flere offentlige tjenestepersoner som har opptrådt kritikkverdig, følgelig ber jeg om en ny vurdering av hvorvidt opplysningene kan taushetsbelegges sett opp mot deres roller.

Dersom det foreligger taushetsplikt for opplysninger i dokumentet, ber vi om at om disse tas ut, og at det gis innsyn i resten av dokumentet. Vi viser i denne forbindelse til at unntaket i offl. § 13(1), jf. fvl. § 13 gjelder opplysninger, og ikke hele dokumentet.

På bakgrunn av dette ber vi om en ny vurdering, både av om det foreligger taushetsplikt, og om den foreligger for alle de utelatte opplysningene. Dersom unntaket opprettholdes for hele eller deler av dokumentet, ber vi om at vår klage oversendes klageinstans for behandling i tråd med offentleglova § 32(1) med kopi til oss.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 11 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017. Ved en inkurie ser jeg at forrige avslag ikke dekket alle oppgitte lovhjemler, og ber dere derfor benytte denne klagen i stedt.

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 15(3). Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg viser til ordlyden i § 15(3): «Unntaka i paragrafen her gjeld tilsvarande for dokument om innhenting av dokument som er nemnde i første og andre ledd, og innkallingar til og referat frå møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom eit organ og nokon som gir råd eller vurderingar som er nemnde i andre ledd.»

Dette betyr at § 15(3) ikke alene kan begrunne avslag, det må henvises til om unntaket gjelder innhenting av dokument som nevnt i første eller annet ledd, innkalling til eller referat fra møte mellom overordnet/underordnet organ, mellom departement eller mellom et organ eller noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i annet ledd.

Vi viser til følgende fra Justsidepartementets rettleiar til offentleglova, s. 109-110, som støtter dette:

«Unntaket i § 15 tredje ledd kan berre brukast for dokument som gjeld innhenting av dokument etter § 15 fyrste eller andre ledd. Dette inneber at unntaket berre vil gjelde når det blir innhenta dokument til bruk for mottakarorganet si saksførebuing, sjå punkt 7.3.2.4 ovanfor. Gjeld innhentinga andre føremål enn å få bidrag til saksførebuinga, vil det ikkje vere unntakshøve.”

Det følger av dette at det også gjelder et vilkår om at unntak må være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, se samme sted i veilederen:

”Vilkåret om at innsyn må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar gjeld vidare tilsvarande for høvet til å gjere unntak for dokument om innhenting av dokument som er omfatta av § 15 fyrste ledd. For at det skal vere høve til å gjere unntak for dokument om innhenting av råd og vurderingar som nemnde i § 15 andre ledd krevst det at unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Vurderinga av om skadevilkåra i § 15 fyrste eller andre ledd er oppfylde for dokument om innhenting må skje på same måte som for svara. Sjå om dette punkta 7.3.2.7 og 7.3.4.3 ovanfor.»

Vi viser også til følgendeutdrag fra punkt 7.3.2.7. og punkt 7.3.4.3, der det framgår at dette er et snevert unntak, som stiller strenge krav til begrunnelsen, og som skal praktiseres vesentlig strengere enn den gamle offentlighetsloven fra 1970:

«7.3.2.7 Unntak må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Det er ikkje tilstrekkeleg for å gjere unntak etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum at dei ovanfor omtala vilkåra er oppfylde. I tillegg krevst det at unntak er naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Dette er eit nytt unntaksvilkår, som innsnevrar unntakshøvet for dokument innhenta frå underordna organ vesentleg i høve til offentlegheitslova 1970.

Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak.

”7.3.4.3 Unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka. Det er altså ikkje berre mottakarorganet sine interesser det kan leggjast vekt på i denne vurderinga, men òg interessene til andre offentlege verksemder som saka har eller kan få verknader for.

At unntak må vere «påkravd» er eit nokså strengt krav. Dette inneber at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av eit visst omfang på dei aktuelle interessene. Unntaket vil fyrst og fremst kunne vareta behovet for å gjere unntak for råd og vurderingar som eit offentleg organ innhentar i samband med at det er involvert i forhandlingar eller tvistar. Dette vilkåret inneber at det ikkje vil vere kurant å bruke dette unntaket i saker av meir generell art, eller i saker som gjeld tradisjonell myndigheitsutøving.»

Kravet er også avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i innsyn i dokument nr. 12 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017 og vil med dette påklage avslaget og ny vurdering av innsynskravet og om en ny og utvidet begrunnelse dersom det ikke gis fullt innsyn i dokumentet.

Innsyn er nektet med henvisning til at dokumentet er internt etter offl. § 14(1). Denne bestemmelsen krever at dokumentet er utarbeidet til organets interne saksforberedelse. Forutsetningen er normalt at organet har utarbeidet dokumentet selv, at dokumentet ikke er sendt ut av organet og at det er ment for den interne saksforberedelsen. Organbegrepet – hva som i lovens forstand anses å være ett organ – står altså sentralt.

I Justisdepartementes veileder til offentleglova punkt 7.2.1 utdypes kravene til § 14(1):

«Det generelle utgangspunktet er at ein organisasjon som framstår som ei sjølvstendig eining må reknast som eitt organ. I ei vurdering av om organet framstår som sjølvstendig må det leggjast vekt på korleis det er organisert, og om det har nokon sjølvstendig myndigheit til å treffe avgjerder.» I følge veilederen vil arbeidstakere vanligvis regnes som en del av organet, men ikke i saker som gjelder oppsigelser, opprykk, permisjoner, reiseregninger og andre krav på refusjon. Dersom det oppstår en konflinkt mellom arbeidstaker og organet, kan dette føre til at de faller utenfor definisjonen av ett organ, jf. veilederen s. 92. Korrespondanse mellom elever og skolen, pasienter og sykehuset eller innsatte og fengselet vil normalt ikke være å regne som interne dokumenter.

Sivilombudsmannen konkluderer med at hvert enkelt politidistrikt og politiets særorganer, som Kripos, må regnes som flere organer i sak 2014/2292, jf. følgende utdrag fra uttalelsen: «De enkelte politidistriktene regnes som egne organer i offentleglovas forstand, jf. NOU 2003: 30 side 265. Det må derfor legges til grunn at hvert enkelt politidistrikt og politiets særorganer, slik som Kripos, også regnes som ulike organer. Utveksling av dokumenter mellom de forskjellige politiorganene vil altså normalt medfører at dokumentene mister sin organinterne karakter.»

Justisdepartementet fastslår videre at selvstendige rettssubjekter med offentlig eierskap, også regnes som ett enkelt organ, både overfor «eiere» og andre selskaper innad i et konsern.

På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av om organisasjonen som har arbeidet med dokumentet, fremstår som ett organ.

Videre følger det av både ordlyden og veiledern at det aktuelle dokumentet må være utarbeidet av organet selv for at §14 skal kunne gi grunnlag for avslag. Et dokument som er utarbeidet av andre, eksterne personer eller organer, kan derfor ikke omfattes av § 14(1), selv om det brukes i organets interne saksforberedelse. Vi ber om en ny vurdering av om dokumentet er utarbeidet av organet selv. En varsligsgruppe på siden av organet kan neppe omtales som organinterne i rollen der de utarbeider et slikt varsel.

Dokumentet må være utarbeidet med det formål å være intern saksbehandling. Se mer om dette i JDs veileder, punkt 7.2.4: «Unntaket i § 14 fyrste ledd gjeld berre dokument utarbeidde til saksførebuinga. Dette vil omfatte framlegg, utkast, konsept, skisser, utgreiingarog liknande arbeidsdokument som blir utarbeidd undervegs i prosessen.». Vi ber om en ny vurdering av hva som var formålet med dokumentet.

Endelig må dokumentet være internt, noe som betyr at det som hovedregel ikke skal være sendt ut av organet, jf. JDs veileder, punkt 7.2.5: «Dersom det blir sendt ut til utanforståande i original eller kopi vil høvet til å gjere unntak etter denne føresegna som hovudregel vere tapt. Dette vil gjelde uavhengig av kven dokumentet er oversendt til og på kva måte det er sendt.» Vi ber også om en ny vurdering av om dette vilkåret er oppfylt.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 13 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017. Ved en inkurie ser jeg at forrige avslag ikke dekket alle oppgitte lovhjemler, og ber dere derfor benytte denne klagen i stedt.

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 15(3). Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg viser til ordlyden i § 15(3): «Unntaka i paragrafen her gjeld tilsvarande for dokument om innhenting av dokument som er nemnde i første og andre ledd, og innkallingar til og referat frå møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom eit organ og nokon som gir råd eller vurderingar som er nemnde i andre ledd.»

Dette betyr at § 15(3) ikke alene kan begrunne avslag, det må henvises til om unntaket gjelder innhenting av dokument som nevnt i første eller annet ledd, innkalling til eller referat fra møte mellom overordnet/underordnet organ, mellom departement eller mellom et organ eller noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i annet ledd.

Vi viser til følgende fra Justsidepartementets rettleiar til offentleglova, s. 109-110, som støtter dette:

«Unntaket i § 15 tredje ledd kan berre brukast for dokument som gjeld innhenting av dokument etter § 15 fyrste eller andre ledd. Dette inneber at unntaket berre vil gjelde når det blir innhenta dokument til bruk for mottakarorganet si saksførebuing, sjå punkt 7.3.2.4 ovanfor. Gjeld innhentinga andre føremål enn å få bidrag til saksførebuinga, vil det ikkje vere unntakshøve.”

Det følger av dette at det også gjelder et vilkår om at unntak må være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, se samme sted i veilederen:

”Vilkåret om at innsyn må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar gjeld vidare tilsvarande for høvet til å gjere unntak for dokument om innhenting av dokument som er omfatta av § 15 fyrste ledd. For at det skal vere høve til å gjere unntak for dokument om innhenting av råd og vurderingar som nemnde i § 15 andre ledd krevst det at unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Vurderinga av om skadevilkåra i § 15 fyrste eller andre ledd er oppfylde for dokument om innhenting må skje på same måte som for svara. Sjå om dette punkta 7.3.2.7 og 7.3.4.3 ovanfor.»

Vi viser også til følgendeutdrag fra punkt 7.3.2.7. og punkt 7.3.4.3, der det framgår at dette er et snevert unntak, som stiller strenge krav til begrunnelsen, og som skal praktiseres vesentlig strengere enn den gamle offentlighetsloven fra 1970:

«7.3.2.7 Unntak må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Det er ikkje tilstrekkeleg for å gjere unntak etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum at dei ovanfor omtala vilkåra er oppfylde. I tillegg krevst det at unntak er naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Dette er eit nytt unntaksvilkår, som innsnevrar unntakshøvet for dokument innhenta frå underordna organ vesentleg i høve til offentlegheitslova 1970.

Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak.

”7.3.4.3 Unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka. Det er altså ikkje berre mottakarorganet sine interesser det kan leggjast vekt på i denne vurderinga, men òg interessene til andre offentlege verksemder som saka har eller kan få verknader for.

At unntak må vere «påkravd» er eit nokså strengt krav. Dette inneber at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av eit visst omfang på dei aktuelle interessene. Unntaket vil fyrst og fremst kunne vareta behovet for å gjere unntak for råd og vurderingar som eit offentleg organ innhentar i samband med at det er involvert i forhandlingar eller tvistar. Dette vilkåret inneber at det ikkje vil vere kurant å bruke dette unntaket i saker av meir generell art, eller i saker som gjeld tradisjonell myndigheitsutøving.»

Kravet er også avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 14 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017. Ved en inkurie ser jeg at forrige avslag ikke dekket alle oppgitte lovhjemler, og ber dere derfor benytte denne klagen i stedt.

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 15(3). Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg viser til ordlyden i § 15(3): «Unntaka i paragrafen her gjeld tilsvarande for dokument om innhenting av dokument som er nemnde i første og andre ledd, og innkallingar til og referat frå møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom eit organ og nokon som gir råd eller vurderingar som er nemnde i andre ledd.»

Dette betyr at § 15(3) ikke alene kan begrunne avslag, det må henvises til om unntaket gjelder innhenting av dokument som nevnt i første eller annet ledd, innkalling til eller referat fra møte mellom overordnet/underordnet organ, mellom departement eller mellom et organ eller noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i annet ledd.

Vi viser til følgende fra Justsidepartementets rettleiar til offentleglova, s. 109-110, som støtter dette:

«Unntaket i § 15 tredje ledd kan berre brukast for dokument som gjeld innhenting av dokument etter § 15 fyrste eller andre ledd. Dette inneber at unntaket berre vil gjelde når det blir innhenta dokument til bruk for mottakarorganet si saksførebuing, sjå punkt 7.3.2.4 ovanfor. Gjeld innhentinga andre føremål enn å få bidrag til saksførebuinga, vil det ikkje vere unntakshøve.”

Det følger av dette at det også gjelder et vilkår om at unntak må være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, se samme sted i veilederen:

”Vilkåret om at innsyn må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar gjeld vidare tilsvarande for høvet til å gjere unntak for dokument om innhenting av dokument som er omfatta av § 15 fyrste ledd. For at det skal vere høve til å gjere unntak for dokument om innhenting av råd og vurderingar som nemnde i § 15 andre ledd krevst det at unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Vurderinga av om skadevilkåra i § 15 fyrste eller andre ledd er oppfylde for dokument om innhenting må skje på same måte som for svara. Sjå om dette punkta 7.3.2.7 og 7.3.4.3 ovanfor.»

Vi viser også til følgendeutdrag fra punkt 7.3.2.7. og punkt 7.3.4.3, der det framgår at dette er et snevert unntak, som stiller strenge krav til begrunnelsen, og som skal praktiseres vesentlig strengere enn den gamle offentlighetsloven fra 1970:

«7.3.2.7 Unntak må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Det er ikkje tilstrekkeleg for å gjere unntak etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum at dei ovanfor omtala vilkåra er oppfylde. I tillegg krevst det at unntak er naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Dette er eit nytt unntaksvilkår, som innsnevrar unntakshøvet for dokument innhenta frå underordna organ vesentleg i høve til offentlegheitslova 1970.

Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak.

”7.3.4.3 Unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka. Det er altså ikkje berre mottakarorganet sine interesser det kan leggjast vekt på i denne vurderinga, men òg interessene til andre offentlege verksemder som saka har eller kan få verknader for.

At unntak må vere «påkravd» er eit nokså strengt krav. Dette inneber at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av eit visst omfang på dei aktuelle interessene. Unntaket vil fyrst og fremst kunne vareta behovet for å gjere unntak for råd og vurderingar som eit offentleg organ innhentar i samband med at det er involvert i forhandlingar eller tvistar. Dette vilkåret inneber at det ikkje vil vere kurant å bruke dette unntaket i saker av meir generell art, eller i saker som gjeld tradisjonell myndigheitsutøving.»

Kravet er også avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i dokument nr. 16 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument.

Mitt innsynkrav i dokument nr. 16 i sak 201602368 er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 c som gjelder unntak for resten av dokumentet der de unntatte opplysningene ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Unntaksbestemmelsen som avslaget er hjemlet i er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Jeg vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2: ”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Jeg vil deretter vise til at offentleglova § 12 bokstav c i likhet med § 23(1) kun gir adgang til å gjøre unntak for hele dokumentet dersom de opplysninger som blir unntatt ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Om dette sier ”Rettleiar til offentleglova” s. 70, punkt 5.2: ”Ein kan her både leggje vekt på omfanget av opplysningane det blir gjort unntak for, og på kor sentrale desse opplysningane er.”

Dette må forstås slik at de opplysningene som er unntatt for det første må være adgang til å unnta for offentliget, for det andre må omfanget av disse opplysningene utgjøre den største delen av dokumentet og for det tredje må det skje en vurdering av hvor sentrale de utelatte opplysningene er sett opp mot helheten i dokumentet.

Jeg minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Jeg tillater meg også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i dokument nr. 17 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument.

Mitt innsynkrav er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 bokstav a, om unntak for resten av dokumentet.

Unntaksbestemmelsen som avslaget viser til er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Vi vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2:

”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Vi vil deretter påpeke at offentleglova § 12 bokstav a er en snever unntaksregel som kun skal gjelde i de tilfeller der resten av dokumentet alene ”vil gi eit klart misvisande inntrykk av innhaldet”.

Her vil vi vise til Justis – og politidepartementets ”Rettleiar til offentleglova”, s. 70, punkt 5.2:

”Det er ikkje tilstrekkeleg etter dette alternativet at resten av dokumentet til ein viss grad gir eit misvisande inntrykk, den misvisande effekten må vere «klar». Føresegna gir såleis eit nokså snevert unntakshøve for resten av dokumentet. I vurderinga må ein leggje vekt på om feilaktige slutningar på grunnlag av dokumentet kan skade enkeltpersonar eller vesentlege interesser elles. Det avgjerande er om innhaldet i dokumentet isolert, etter at det er gjort unntak, typisk gjennom overstryking av visse opplysningar, objektivt sett er klart misvisande samanlikna med innhaldet i det fullstendige dokumentet. Eventuell fare for at media eller andre vil kunne kome til å referere innhaldet på eit misvisande vis har ikkje noko å seie i denne vurderinga så lenge resten av dokumentet rimelegvis ikkje kan gi grunnlag for mistydingar.”

Så lenge ikke en vesentlig del av vedkommende dokument er unntatt fra innsyn, og det fortsatt går frem av sammenhengen hva de unntatte opplysninger dreier seg om, kan en neppe si at dokumentet gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet. Det er altså ikke etter denne bestemmelsen tilstrekkelig til å unnta hele dokumentet fra innsyn at helhetsinntrykket blir skjevt fordi det ikke er offentlig i sin helhet.

Vi minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Vi tillater oss også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet. Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 18 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 15(3). Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg viser til ordlyden i § 15(3): «Unntaka i paragrafen her gjeld tilsvarande for dokument om innhenting av dokument som er nemnde i første og andre ledd, og innkallingar til og referat frå møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom eit organ og nokon som gir råd eller vurderingar som er nemnde i andre ledd.»

Dette betyr at § 15(3) ikke alene kan begrunne avslag, det må henvises til om unntaket gjelder innhenting av dokument som nevnt i første eller annet ledd, innkalling til eller referat fra møte mellom overordnet/underordnet organ, mellom departement eller mellom et organ eller noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i annet ledd.

Vi viser til følgende fra Justsidepartementets rettleiar til offentleglova, s. 109-110, som støtter dette:

«Unntaket i § 15 tredje ledd kan berre brukast for dokument som gjeld innhenting av dokument etter § 15 fyrste eller andre ledd. Dette inneber at unntaket berre vil gjelde når det blir innhenta dokument til bruk for mottakarorganet si saksførebuing, sjå punkt 7.3.2.4 ovanfor. Gjeld innhentinga andre føremål enn å få bidrag til saksførebuinga, vil det ikkje vere unntakshøve.”

Det følger av dette at det også gjelder et vilkår om at unntak må være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, se samme sted i veilederen:

”Vilkåret om at innsyn må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar gjeld vidare tilsvarande for høvet til å gjere unntak for dokument om innhenting av dokument som er omfatta av § 15 fyrste ledd. For at det skal vere høve til å gjere unntak for dokument om innhenting av råd og vurderingar som nemnde i § 15 andre ledd krevst det at unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Vurderinga av om skadevilkåra i § 15 fyrste eller andre ledd er oppfylde for dokument om innhenting må skje på same måte som for svara. Sjå om dette punkta 7.3.2.7 og 7.3.4.3 ovanfor.»

Vi viser også til følgendeutdrag fra punkt 7.3.2.7. og punkt 7.3.4.3, der det framgår at dette er et snevert unntak, som stiller strenge krav til begrunnelsen, og som skal praktiseres vesentlig strengere enn den gamle offentlighetsloven fra 1970:

«7.3.2.7 Unntak må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Det er ikkje tilstrekkeleg for å gjere unntak etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum at dei ovanfor omtala vilkåra er oppfylde. I tillegg krevst det at unntak er naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Dette er eit nytt unntaksvilkår, som innsnevrar unntakshøvet for dokument innhenta frå underordna organ vesentleg i høve til offentlegheitslova 1970.

Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak.

”7.3.4.3 Unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka. Det er altså ikkje berre mottakarorganet sine interesser det kan leggjast vekt på i denne vurderinga, men òg interessene til andre offentlege verksemder som saka har eller kan få verknader for.

At unntak må vere «påkravd» er eit nokså strengt krav. Dette inneber at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av eit visst omfang på dei aktuelle interessene. Unntaket vil fyrst og fremst kunne vareta behovet for å gjere unntak for råd og vurderingar som eit offentleg organ innhentar i samband med at det er involvert i forhandlingar eller tvistar. Dette vilkåret inneber at det ikkje vil vere kurant å bruke dette unntaket i saker av meir generell art, eller i saker som gjeld tradisjonell myndigheitsutøving.»

Kravet er også avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Postmottak POD,

I forhold til mine innsynskrav ber jeg dere om å se bort fra følgende setning der det ikke er relevant:

«Ved en inkurie ser jeg at forrige avslag ikke dekket alle oppgitte lovhjemler, og ber dere derfor benytte denne klagen i stedet.»

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i dokument nr. 16 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument.

Mitt innsynkrav i dokument nr. 19 i sak 201602368 er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 c som gjelder unntak for resten av dokumentet der de unntatte opplysningene ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Unntaksbestemmelsen som avslaget er hjemlet i er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Jeg vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2: ”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Jeg vil deretter vise til at offentleglova § 12 bokstav c i likhet med § 23(1) kun gir adgang til å gjøre unntak for hele dokumentet dersom de opplysninger som blir unntatt ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Om dette sier ”Rettleiar til offentleglova” s. 70, punkt 5.2: ”Ein kan her både leggje vekt på omfanget av opplysningane det blir gjort unntak for, og på kor sentrale desse opplysningane er.”

Dette må forstås slik at de opplysningene som er unntatt for det første må være adgang til å unnta for offentliget, for det andre må omfanget av disse opplysningene utgjøre den største delen av dokumentet og for det tredje må det skje en vurdering av hvor sentrale de utelatte opplysningene er sett opp mot helheten i dokumentet.

Jeg minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Jeg tillater meg også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 20 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 15(3). Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg viser til ordlyden i § 15(3): «Unntaka i paragrafen her gjeld tilsvarande for dokument om innhenting av dokument som er nemnde i første og andre ledd, og innkallingar til og referat frå møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom eit organ og nokon som gir råd eller vurderingar som er nemnde i andre ledd.»

Dette betyr at § 15(3) ikke alene kan begrunne avslag, det må henvises til om unntaket gjelder innhenting av dokument som nevnt i første eller annet ledd, innkalling til eller referat fra møte mellom overordnet/underordnet organ, mellom departement eller mellom et organ eller noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i annet ledd.

Vi viser til følgende fra Justsidepartementets rettleiar til offentleglova, s. 109-110, som støtter dette:

«Unntaket i § 15 tredje ledd kan berre brukast for dokument som gjeld innhenting av dokument etter § 15 fyrste eller andre ledd. Dette inneber at unntaket berre vil gjelde når det blir innhenta dokument til bruk for mottakarorganet si saksførebuing, sjå punkt 7.3.2.4 ovanfor. Gjeld innhentinga andre føremål enn å få bidrag til saksførebuinga, vil det ikkje vere unntakshøve.”

Det følger av dette at det også gjelder et vilkår om at unntak må være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, se samme sted i veilederen:

”Vilkåret om at innsyn må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar gjeld vidare tilsvarande for høvet til å gjere unntak for dokument om innhenting av dokument som er omfatta av § 15 fyrste ledd. For at det skal vere høve til å gjere unntak for dokument om innhenting av råd og vurderingar som nemnde i § 15 andre ledd krevst det at unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Vurderinga av om skadevilkåra i § 15 fyrste eller andre ledd er oppfylde for dokument om innhenting må skje på same måte som for svara. Sjå om dette punkta 7.3.2.7 og 7.3.4.3 ovanfor.»

Vi viser også til følgendeutdrag fra punkt 7.3.2.7. og punkt 7.3.4.3, der det framgår at dette er et snevert unntak, som stiller strenge krav til begrunnelsen, og som skal praktiseres vesentlig strengere enn den gamle offentlighetsloven fra 1970:

«7.3.2.7 Unntak må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Det er ikkje tilstrekkeleg for å gjere unntak etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum at dei ovanfor omtala vilkåra er oppfylde. I tillegg krevst det at unntak er naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Dette er eit nytt unntaksvilkår, som innsnevrar unntakshøvet for dokument innhenta frå underordna organ vesentleg i høve til offentlegheitslova 1970.

Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak.

”7.3.4.3 Unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka. Det er altså ikkje berre mottakarorganet sine interesser det kan leggjast vekt på i denne vurderinga, men òg interessene til andre offentlege verksemder som saka har eller kan få verknader for.

At unntak må vere «påkravd» er eit nokså strengt krav. Dette inneber at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av eit visst omfang på dei aktuelle interessene. Unntaket vil fyrst og fremst kunne vareta behovet for å gjere unntak for råd og vurderingar som eit offentleg organ innhentar i samband med at det er involvert i forhandlingar eller tvistar. Dette vilkåret inneber at det ikkje vil vere kurant å bruke dette unntaket i saker av meir generell art, eller i saker som gjeld tradisjonell myndigheitsutøving.»

Kravet er også avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 21 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 15(3). Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg viser til ordlyden i § 15(3): «Unntaka i paragrafen her gjeld tilsvarande for dokument om innhenting av dokument som er nemnde i første og andre ledd, og innkallingar til og referat frå møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom eit organ og nokon som gir råd eller vurderingar som er nemnde i andre ledd.»

Dette betyr at § 15(3) ikke alene kan begrunne avslag, det må henvises til om unntaket gjelder innhenting av dokument som nevnt i første eller annet ledd, innkalling til eller referat fra møte mellom overordnet/underordnet organ, mellom departement eller mellom et organ eller noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i annet ledd.

Vi viser til følgende fra Justsidepartementets rettleiar til offentleglova, s. 109-110, som støtter dette:

«Unntaket i § 15 tredje ledd kan berre brukast for dokument som gjeld innhenting av dokument etter § 15 fyrste eller andre ledd. Dette inneber at unntaket berre vil gjelde når det blir innhenta dokument til bruk for mottakarorganet si saksførebuing, sjå punkt 7.3.2.4 ovanfor. Gjeld innhentinga andre føremål enn å få bidrag til saksførebuinga, vil det ikkje vere unntakshøve.”

Det følger av dette at det også gjelder et vilkår om at unntak må være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, se samme sted i veilederen:

”Vilkåret om at innsyn må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar gjeld vidare tilsvarande for høvet til å gjere unntak for dokument om innhenting av dokument som er omfatta av § 15 fyrste ledd. For at det skal vere høve til å gjere unntak for dokument om innhenting av råd og vurderingar som nemnde i § 15 andre ledd krevst det at unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Vurderinga av om skadevilkåra i § 15 fyrste eller andre ledd er oppfylde for dokument om innhenting må skje på same måte som for svara. Sjå om dette punkta 7.3.2.7 og 7.3.4.3 ovanfor.»

Vi viser også til følgendeutdrag fra punkt 7.3.2.7. og punkt 7.3.4.3, der det framgår at dette er et snevert unntak, som stiller strenge krav til begrunnelsen, og som skal praktiseres vesentlig strengere enn den gamle offentlighetsloven fra 1970:

«7.3.2.7 Unntak må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Det er ikkje tilstrekkeleg for å gjere unntak etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum at dei ovanfor omtala vilkåra er oppfylde. I tillegg krevst det at unntak er naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Dette er eit nytt unntaksvilkår, som innsnevrar unntakshøvet for dokument innhenta frå underordna organ vesentleg i høve til offentlegheitslova 1970.

Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak.

”7.3.4.3 Unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka. Det er altså ikkje berre mottakarorganet sine interesser det kan leggjast vekt på i denne vurderinga, men òg interessene til andre offentlege verksemder som saka har eller kan få verknader for.

At unntak må vere «påkravd» er eit nokså strengt krav. Dette inneber at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av eit visst omfang på dei aktuelle interessene. Unntaket vil fyrst og fremst kunne vareta behovet for å gjere unntak for råd og vurderingar som eit offentleg organ innhentar i samband med at det er involvert i forhandlingar eller tvistar. Dette vilkåret inneber at det ikkje vil vere kurant å bruke dette unntaket i saker av meir generell art, eller i saker som gjeld tradisjonell myndigheitsutøving.»

Kravet er også avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 23 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 15(3). Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg viser til ordlyden i § 15(3): «Unntaka i paragrafen her gjeld tilsvarande for dokument om innhenting av dokument som er nemnde i første og andre ledd, og innkallingar til og referat frå møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom eit organ og nokon som gir råd eller vurderingar som er nemnde i andre ledd.»

Dette betyr at § 15(3) ikke alene kan begrunne avslag, det må henvises til om unntaket gjelder innhenting av dokument som nevnt i første eller annet ledd, innkalling til eller referat fra møte mellom overordnet/underordnet organ, mellom departement eller mellom et organ eller noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i annet ledd.

Vi viser til følgende fra Justsidepartementets rettleiar til offentleglova, s. 109-110, som støtter dette:

«Unntaket i § 15 tredje ledd kan berre brukast for dokument som gjeld innhenting av dokument etter § 15 fyrste eller andre ledd. Dette inneber at unntaket berre vil gjelde når det blir innhenta dokument til bruk for mottakarorganet si saksførebuing, sjå punkt 7.3.2.4 ovanfor. Gjeld innhentinga andre føremål enn å få bidrag til saksførebuinga, vil det ikkje vere unntakshøve.”

Det følger av dette at det også gjelder et vilkår om at unntak må være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, se samme sted i veilederen:

”Vilkåret om at innsyn må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar gjeld vidare tilsvarande for høvet til å gjere unntak for dokument om innhenting av dokument som er omfatta av § 15 fyrste ledd. For at det skal vere høve til å gjere unntak for dokument om innhenting av råd og vurderingar som nemnde i § 15 andre ledd krevst det at unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Vurderinga av om skadevilkåra i § 15 fyrste eller andre ledd er oppfylde for dokument om innhenting må skje på same måte som for svara. Sjå om dette punkta 7.3.2.7 og 7.3.4.3 ovanfor.»

Vi viser også til følgendeutdrag fra punkt 7.3.2.7. og punkt 7.3.4.3, der det framgår at dette er et snevert unntak, som stiller strenge krav til begrunnelsen, og som skal praktiseres vesentlig strengere enn den gamle offentlighetsloven fra 1970:

«7.3.2.7 Unntak må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Det er ikkje tilstrekkeleg for å gjere unntak etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum at dei ovanfor omtala vilkåra er oppfylde. I tillegg krevst det at unntak er naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Dette er eit nytt unntaksvilkår, som innsnevrar unntakshøvet for dokument innhenta frå underordna organ vesentleg i høve til offentlegheitslova 1970.

Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak.

”7.3.4.3 Unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka. Det er altså ikkje berre mottakarorganet sine interesser det kan leggjast vekt på i denne vurderinga, men òg interessene til andre offentlege verksemder som saka har eller kan få verknader for.

At unntak må vere «påkravd» er eit nokså strengt krav. Dette inneber at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av eit visst omfang på dei aktuelle interessene. Unntaket vil fyrst og fremst kunne vareta behovet for å gjere unntak for råd og vurderingar som eit offentleg organ innhentar i samband med at det er involvert i forhandlingar eller tvistar. Dette vilkåret inneber at det ikkje vil vere kurant å bruke dette unntaket i saker av meir generell art, eller i saker som gjeld tradisjonell myndigheitsutøving.»

Kravet er også avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 22 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Kravet er også avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen. Jeg påklager avslaget.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 24 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017. Kravet er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 13, jf. forvaltningslovens § 13 første ledd punkt 1.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Imidlertid er den andre hjemmelen det vises til noe uklar for meg (avslaget viser til § Offl. 13.1 jf prl § 23.2.) PRL er en forkortelse som tidligere ble brukt om pasientrettighetsloven, og der finner jeg ingen 23.2. Ber derfor om at POD skriver navnet på loven med fullstendige ord og ikke forkortelser når det ikke er snakk om offentlighetsloven i sine svar på innsynskrav. Det bør forventes en viss brukervennlighet da dem som ber om innsyn ofte er vanlige folk. Ber isåfall om muligheten til å komme med tilføyelse til klage når jeg får spesifisert hvilken hjemmel det vises til utover offl. 13.1.

Lovhjemmelen det vises til gjelder taushetsplikt for “personlige forhold”.

Vi vil innledningsvis minne om at fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, faller utenfor begrepet ”personlige forhold”, såfremt de ikke ”røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.”, jf. fvl. § 13(2).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova, er taushetsplikten for denne type opplysninger utdypet på s 78:

”Føresegna omfattar ikkje alle opplysningar om enkeltpersonar. Det må dreie seg om opplysningar som det med god grunn er vanleg å ynskje å halde for seg sjølv. Opplysningane kan gjelde eigenskapar ved ein person, eller dei kan gjelde noko personen har gjort som kan vere egna til å karakterisere han, til dømes ei straffbar handling. At opplysningane er rekna som personopplysningar etter personopplysningslova, fører i seg sjølv ikkje til at dei er underlagde teieplikt etter forvaltningslova. Det ligg ulike grunnar og omsyn bak desse to kategoriseringane av opplysningar.

Ein føresetnad for teieplikt er dessutan at opplysningane kan knytast til bestemte enkeltpersonar. Opplysningar som er gjorde anonyme eller oppgitte i statistisk form, slik at dei ikkje kan knytast til bestemte personar, er ikkje underlagde teieplikt, sjølv om dei gjeld til dømes helsetilhøve, straffbare tilhøve eller annan sensitiv informasjon.”

Vi minner videre om at opplysninger om lønn og godtgjørelse fra offentlige instanser, ikke er underlagt taushetsplikt. Det samme gjelder opplysninger om lønn og inntekt som går fram at offentlige skattelister eller offentlig kjente tariffsatser el. Dette følger av den nevnte rettleiaren fra Jutisdepartementet, s. 79-80.

Når det gjelder offentlig ansatte og hvordan en offentlig ansatt har opptrådt i sin stilling, er dette sjeldent taushetsbelagt, selv om det gjelder straffbare forhold, se bla. Justisdepartementets rettleiar, punkt 6.2.3.2 (s.82,83):

”Teieplikta for opplysningar om personlege tilhøve gjeld òg i tenestemannssaker. Men fordi offentleg tilsette skal ivareta allmenne interesser, er teieplikta for opplysningar knytte til arbeid for det offentlege snevrare enn det som elles gjeld.” (…) ”At ein offentleg tenestemann har fått ein tenesterelatert reaksjon som til dømes avskil, blir ikkje rekna som eit personleg tilhøve. Det vil òg vere anledning til å opplyse om den direkte årsaka til reaksjonen, til dømes at personen har utvist grov uforstand i tenesta. Det vil heller ikkje vere teieplikt for opplysningar om at ein tenestemann har gjort seg skuldig i straffbare handlingar i tenesta og kva reaksjon dette har ført til, anten det gjeld administrative eller strafferettslege reaksjonar.”

Videre følger det av forvaltningspraksis, se blant annet Fylkesmannen i Oslo og Akershus, sak 2008/5264:

”Fylkesmannen viser her til taushetsplikten er snevrere for offentlig ansatte enn for andre personer. Dette har sammenheng med at offentlige ansatte skal ivareta allmennhetens interesser, dette er ikke minst et viktig moment for offentlige ansatte i skolen. Opplysninger som eventuelt indikerer forsømmelse eller svikt i systemet i det offentlige, kan som hovedregel ikke unntas som taushetsbelagte opplysninger.”

I denne saken kan det være flere offentlige tjenestepersoner som har opptrådt kritikkverdig, følgelig ber jeg om en ny vurdering av hvorvidt opplysningene kan taushetsbelegges sett opp mot deres roller.

Dersom det foreligger taushetsplikt for opplysninger i dokumentet, ber vi om at om disse tas ut, og at det gis innsyn i resten av dokumentet. Vi viser i denne forbindelse til at unntaket i offl. § 13(1), jf. fvl. § 13 gjelder opplysninger, og ikke hele dokumentet.

På bakgrunn av dette ber vi om en ny vurdering, både av om det foreligger taushetsplikt, og om den foreligger for alle de utelatte opplysningene. Dersom unntaket opprettholdes for hele eller deler av dokumentet, ber vi om at vår klage oversendes klageinstans for behandling i tråd med offentleglova § 32(1) med kopi til oss.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i innsyn i dokument nr. 25 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017 og vil med dette påklage avslaget og ny vurdering av innsynskravet og om en ny og utvidet begrunnelse dersom det ikke gis fullt innsyn i dokumentet.

Innsyn er nektet med henvisning til at dokumentet er internt etter offl. § 14(1). Denne bestemmelsen krever at dokumentet er utarbeidet til organets interne saksforberedelse. Forutsetningen er normalt at organet har utarbeidet dokumentet selv, at dokumentet ikke er sendt ut av organet og at det er ment for den interne saksforberedelsen. Organbegrepet – hva som i lovens forstand anses å være ett organ – står altså sentralt.

I Justisdepartementes veileder til offentleglova punkt 7.2.1 utdypes kravene til § 14(1):

«Det generelle utgangspunktet er at ein organisasjon som framstår som ei sjølvstendig eining må reknast som eitt organ. I ei vurdering av om organet framstår som sjølvstendig må det leggjast vekt på korleis det er organisert, og om det har nokon sjølvstendig myndigheit til å treffe avgjerder.» I følge veilederen vil arbeidstakere vanligvis regnes som en del av organet, men ikke i saker som gjelder oppsigelser, opprykk, permisjoner, reiseregninger og andre krav på refusjon. Dersom det oppstår en konflinkt mellom arbeidstaker og organet, kan dette føre til at de faller utenfor definisjonen av ett organ, jf. veilederen s. 92. Korrespondanse mellom elever og skolen, pasienter og sykehuset eller innsatte og fengselet vil normalt ikke være å regne som interne dokumenter.

Sivilombudsmannen konkluderer med at hvert enkelt politidistrikt og politiets særorganer, som Kripos, må regnes som flere organer i sak 2014/2292, jf. følgende utdrag fra uttalelsen: «De enkelte politidistriktene regnes som egne organer i offentleglovas forstand, jf. NOU 2003: 30 side 265. Det må derfor legges til grunn at hvert enkelt politidistrikt og politiets særorganer, slik som Kripos, også regnes som ulike organer. Utveksling av dokumenter mellom de forskjellige politiorganene vil altså normalt medfører at dokumentene mister sin organinterne karakter.»

Justisdepartementet fastslår videre at selvstendige rettssubjekter med offentlig eierskap, også regnes som ett enkelt organ, både overfor «eiere» og andre selskaper innad i et konsern.

På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av om organisasjonen som har arbeidet med dokumentet, fremstår som ett organ.

Videre følger det av både ordlyden og veiledern at det aktuelle dokumentet må være utarbeidet av organet selv for at §14 skal kunne gi grunnlag for avslag. Et dokument som er utarbeidet av andre, eksterne personer eller organer, kan derfor ikke omfattes av § 14(1), selv om det brukes i organets interne saksforberedelse. Vi ber om en ny vurdering av om dokumentet er utarbeidet av organet selv. En varsligsgruppe på siden av organet kan neppe omtales som organinterne i rollen der de utarbeider et slikt varsel.

Dokumentet må være utarbeidet med det formål å være intern saksbehandling. Se mer om dette i JDs veileder, punkt 7.2.4: «Unntaket i § 14 fyrste ledd gjeld berre dokument utarbeidde til saksførebuinga. Dette vil omfatte framlegg, utkast, konsept, skisser, utgreiingarog liknande arbeidsdokument som blir utarbeidd undervegs i prosessen.». Vi ber om en ny vurdering av hva som var formålet med dokumentet.

Endelig må dokumentet være internt, noe som betyr at det som hovedregel ikke skal være sendt ut av organet, jf. JDs veileder, punkt 7.2.5: «Dersom det blir sendt ut til utanforståande i original eller kopi vil høvet til å gjere unntak etter denne føresegna som hovudregel vere tapt. Dette vil gjelde uavhengig av kven dokumentet er oversendt til og på kva måte det er sendt.» Vi ber også om en ny vurdering av om dette vilkåret er oppfylt.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 30 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 15(3). Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg viser til ordlyden i § 15(3): «Unntaka i paragrafen her gjeld tilsvarande for dokument om innhenting av dokument som er nemnde i første og andre ledd, og innkallingar til og referat frå møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom eit organ og nokon som gir råd eller vurderingar som er nemnde i andre ledd.»

Dette betyr at § 15(3) ikke alene kan begrunne avslag, det må henvises til om unntaket gjelder innhenting av dokument som nevnt i første eller annet ledd, innkalling til eller referat fra møte mellom overordnet/underordnet organ, mellom departement eller mellom et organ eller noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i annet ledd.

Vi viser til følgende fra Justsidepartementets rettleiar til offentleglova, s. 109-110, som støtter dette:

«Unntaket i § 15 tredje ledd kan berre brukast for dokument som gjeld innhenting av dokument etter § 15 fyrste eller andre ledd. Dette inneber at unntaket berre vil gjelde når det blir innhenta dokument til bruk for mottakarorganet si saksførebuing, sjå punkt 7.3.2.4 ovanfor. Gjeld innhentinga andre føremål enn å få bidrag til saksførebuinga, vil det ikkje vere unntakshøve.”

Det følger av dette at det også gjelder et vilkår om at unntak må være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, se samme sted i veilederen:

”Vilkåret om at innsyn må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar gjeld vidare tilsvarande for høvet til å gjere unntak for dokument om innhenting av dokument som er omfatta av § 15 fyrste ledd. For at det skal vere høve til å gjere unntak for dokument om innhenting av råd og vurderingar som nemnde i § 15 andre ledd krevst det at unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Vurderinga av om skadevilkåra i § 15 fyrste eller andre ledd er oppfylde for dokument om innhenting må skje på same måte som for svara. Sjå om dette punkta 7.3.2.7 og 7.3.4.3 ovanfor.»

Vi viser også til følgendeutdrag fra punkt 7.3.2.7. og punkt 7.3.4.3, der det framgår at dette er et snevert unntak, som stiller strenge krav til begrunnelsen, og som skal praktiseres vesentlig strengere enn den gamle offentlighetsloven fra 1970:

«7.3.2.7 Unntak må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Det er ikkje tilstrekkeleg for å gjere unntak etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum at dei ovanfor omtala vilkåra er oppfylde. I tillegg krevst det at unntak er naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Dette er eit nytt unntaksvilkår, som innsnevrar unntakshøvet for dokument innhenta frå underordna organ vesentleg i høve til offentlegheitslova 1970.

Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak.

”7.3.4.3 Unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka. Det er altså ikkje berre mottakarorganet sine interesser det kan leggjast vekt på i denne vurderinga, men òg interessene til andre offentlege verksemder som saka har eller kan få verknader for.

At unntak må vere «påkravd» er eit nokså strengt krav. Dette inneber at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av eit visst omfang på dei aktuelle interessene. Unntaket vil fyrst og fremst kunne vareta behovet for å gjere unntak for råd og vurderingar som eit offentleg organ innhentar i samband med at det er involvert i forhandlingar eller tvistar. Dette vilkåret inneber at det ikkje vil vere kurant å bruke dette unntaket i saker av meir generell art, eller i saker som gjeld tradisjonell myndigheitsutøving.»

Kravet er også avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Mitt krav om innsyn i dokument nr. 31 i sak 201602368 er 31. mai 2017 avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg ønsker å påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Jeg minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Jeg tillater meg også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 34 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Kravet er også avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen. Jeg påklager avslaget.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 36 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 15(3). Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg viser til ordlyden i § 15(3): «Unntaka i paragrafen her gjeld tilsvarande for dokument om innhenting av dokument som er nemnde i første og andre ledd, og innkallingar til og referat frå møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom eit organ og nokon som gir råd eller vurderingar som er nemnde i andre ledd.»

Dette betyr at § 15(3) ikke alene kan begrunne avslag, det må henvises til om unntaket gjelder innhenting av dokument som nevnt i første eller annet ledd, innkalling til eller referat fra møte mellom overordnet/underordnet organ, mellom departement eller mellom et organ eller noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i annet ledd.

Vi viser til følgende fra Justsidepartementets rettleiar til offentleglova, s. 109-110, som støtter dette:

«Unntaket i § 15 tredje ledd kan berre brukast for dokument som gjeld innhenting av dokument etter § 15 fyrste eller andre ledd. Dette inneber at unntaket berre vil gjelde når det blir innhenta dokument til bruk for mottakarorganet si saksførebuing, sjå punkt 7.3.2.4 ovanfor. Gjeld innhentinga andre føremål enn å få bidrag til saksførebuinga, vil det ikkje vere unntakshøve.”

Det følger av dette at det også gjelder et vilkår om at unntak må være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, se samme sted i veilederen:

”Vilkåret om at innsyn må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar gjeld vidare tilsvarande for høvet til å gjere unntak for dokument om innhenting av dokument som er omfatta av § 15 fyrste ledd. For at det skal vere høve til å gjere unntak for dokument om innhenting av råd og vurderingar som nemnde i § 15 andre ledd krevst det at unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Vurderinga av om skadevilkåra i § 15 fyrste eller andre ledd er oppfylde for dokument om innhenting må skje på same måte som for svara. Sjå om dette punkta 7.3.2.7 og 7.3.4.3 ovanfor.»

Vi viser også til følgendeutdrag fra punkt 7.3.2.7. og punkt 7.3.4.3, der det framgår at dette er et snevert unntak, som stiller strenge krav til begrunnelsen, og som skal praktiseres vesentlig strengere enn den gamle offentlighetsloven fra 1970:

«7.3.2.7 Unntak må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Det er ikkje tilstrekkeleg for å gjere unntak etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum at dei ovanfor omtala vilkåra er oppfylde. I tillegg krevst det at unntak er naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Dette er eit nytt unntaksvilkår, som innsnevrar unntakshøvet for dokument innhenta frå underordna organ vesentleg i høve til offentlegheitslova 1970.

Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak.

”7.3.4.3 Unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka. Det er altså ikkje berre mottakarorganet sine interesser det kan leggjast vekt på i denne vurderinga, men òg interessene til andre offentlege verksemder som saka har eller kan få verknader for.

At unntak må vere «påkravd» er eit nokså strengt krav. Dette inneber at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av eit visst omfang på dei aktuelle interessene. Unntaket vil fyrst og fremst kunne vareta behovet for å gjere unntak for råd og vurderingar som eit offentleg organ innhentar i samband med at det er involvert i forhandlingar eller tvistar. Dette vilkåret inneber at det ikkje vil vere kurant å bruke dette unntaket i saker av meir generell art, eller i saker som gjeld tradisjonell myndigheitsutøving.»

Kravet er også avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 38 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 15(3). Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg viser til ordlyden i § 15(3): «Unntaka i paragrafen her gjeld tilsvarande for dokument om innhenting av dokument som er nemnde i første og andre ledd, og innkallingar til og referat frå møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom eit organ og nokon som gir råd eller vurderingar som er nemnde i andre ledd.»

Dette betyr at § 15(3) ikke alene kan begrunne avslag, det må henvises til om unntaket gjelder innhenting av dokument som nevnt i første eller annet ledd, innkalling til eller referat fra møte mellom overordnet/underordnet organ, mellom departement eller mellom et organ eller noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i annet ledd.

Vi viser til følgende fra Justsidepartementets rettleiar til offentleglova, s. 109-110, som støtter dette:

«Unntaket i § 15 tredje ledd kan berre brukast for dokument som gjeld innhenting av dokument etter § 15 fyrste eller andre ledd. Dette inneber at unntaket berre vil gjelde når det blir innhenta dokument til bruk for mottakarorganet si saksførebuing, sjå punkt 7.3.2.4 ovanfor. Gjeld innhentinga andre føremål enn å få bidrag til saksførebuinga, vil det ikkje vere unntakshøve.”

Det følger av dette at det også gjelder et vilkår om at unntak må være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, se samme sted i veilederen:

”Vilkåret om at innsyn må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar gjeld vidare tilsvarande for høvet til å gjere unntak for dokument om innhenting av dokument som er omfatta av § 15 fyrste ledd. For at det skal vere høve til å gjere unntak for dokument om innhenting av råd og vurderingar som nemnde i § 15 andre ledd krevst det at unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Vurderinga av om skadevilkåra i § 15 fyrste eller andre ledd er oppfylde for dokument om innhenting må skje på same måte som for svara. Sjå om dette punkta 7.3.2.7 og 7.3.4.3 ovanfor.»

Vi viser også til følgendeutdrag fra punkt 7.3.2.7. og punkt 7.3.4.3, der det framgår at dette er et snevert unntak, som stiller strenge krav til begrunnelsen, og som skal praktiseres vesentlig strengere enn den gamle offentlighetsloven fra 1970:

«7.3.2.7 Unntak må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Det er ikkje tilstrekkeleg for å gjere unntak etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum at dei ovanfor omtala vilkåra er oppfylde. I tillegg krevst det at unntak er naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Dette er eit nytt unntaksvilkår, som innsnevrar unntakshøvet for dokument innhenta frå underordna organ vesentleg i høve til offentlegheitslova 1970.

Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak.

”7.3.4.3 Unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka. Det er altså ikkje berre mottakarorganet sine interesser det kan leggjast vekt på i denne vurderinga, men òg interessene til andre offentlege verksemder som saka har eller kan få verknader for.

At unntak må vere «påkravd» er eit nokså strengt krav. Dette inneber at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av eit visst omfang på dei aktuelle interessene. Unntaket vil fyrst og fremst kunne vareta behovet for å gjere unntak for råd og vurderingar som eit offentleg organ innhentar i samband med at det er involvert i forhandlingar eller tvistar. Dette vilkåret inneber at det ikkje vil vere kurant å bruke dette unntaket i saker av meir generell art, eller i saker som gjeld tradisjonell myndigheitsutøving.»

Kravet er også avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 15 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017. Kravet er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 13, jf. forvaltningslovens § 13 første ledd punkt 1. Jeg ønsker å påklage avslaget.

Lovhjemmelen det vises til gjelder taushetsplikt for “personlige forhold”.

Vi vil innledningsvis minne om at fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, faller utenfor begrepet ”personlige forhold”, såfremt de ikke ”røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.”, jf. fvl. § 13(2).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova, er taushetsplikten for denne type opplysninger utdypet på s 78:

”Føresegna omfattar ikkje alle opplysningar om enkeltpersonar. Det må dreie seg om opplysningar som det med god grunn er vanleg å ynskje å halde for seg sjølv. Opplysningane kan gjelde eigenskapar ved ein person, eller dei kan gjelde noko personen har gjort som kan vere egna til å karakterisere han, til dømes ei straffbar handling. At opplysningane er rekna som personopplysningar etter personopplysningslova, fører i seg sjølv ikkje til at dei er underlagde teieplikt etter forvaltningslova. Det ligg ulike grunnar og omsyn bak desse to kategoriseringane av opplysningar.

Ein føresetnad for teieplikt er dessutan at opplysningane kan knytast til bestemte enkeltpersonar. Opplysningar som er gjorde anonyme eller oppgitte i statistisk form, slik at dei ikkje kan knytast til bestemte personar, er ikkje underlagde teieplikt, sjølv om dei gjeld til dømes helsetilhøve, straffbare tilhøve eller annan sensitiv informasjon.”

Vi minner videre om at opplysninger om lønn og godtgjørelse fra offentlige instanser, ikke er underlagt taushetsplikt. Det samme gjelder opplysninger om lønn og inntekt som går fram at offentlige skattelister eller offentlig kjente tariffsatser el. Dette følger av den nevnte rettleiaren fra Jutisdepartementet, s. 79-80.

Når det gjelder offentlig ansatte og hvordan en offentlig ansatt har opptrådt i sin stilling, er dette sjeldent taushetsbelagt, selv om det gjelder straffbare forhold, se bla. Justisdepartementets rettleiar, punkt 6.2.3.2 (s.82,83):

”Teieplikta for opplysningar om personlege tilhøve gjeld òg i tenestemannssaker. Men fordi offentleg tilsette skal ivareta allmenne interesser, er teieplikta for opplysningar knytte til arbeid for det offentlege snevrare enn det som elles gjeld.” (…) ”At ein offentleg tenestemann har fått ein tenesterelatert reaksjon som til dømes avskil, blir ikkje rekna som eit personleg tilhøve. Det vil òg vere anledning til å opplyse om den direkte årsaka til reaksjonen, til dømes at personen har utvist grov uforstand i tenesta. Det vil heller ikkje vere teieplikt for opplysningar om at ein tenestemann har gjort seg skuldig i straffbare handlingar i tenesta og kva reaksjon dette har ført til, anten det gjeld administrative eller strafferettslege reaksjonar.”

Videre følger det av forvaltningspraksis, se blant annet Fylkesmannen i Oslo og Akershus, sak 2008/5264:

”Fylkesmannen viser her til taushetsplikten er snevrere for offentlig ansatte enn for andre personer. Dette har sammenheng med at offentlige ansatte skal ivareta allmennhetens interesser, dette er ikke minst et viktig moment for offentlige ansatte i skolen. Opplysninger som eventuelt indikerer forsømmelse eller svikt i systemet i det offentlige, kan som hovedregel ikke unntas som taushetsbelagte opplysninger.”

I denne saken kan det være flere offentlige tjenestepersoner som har opptrådt kritikkverdig, følgelig ber jeg om en ny vurdering av hvorvidt opplysningene kan taushetsbelegges sett opp mot deres roller.

Dersom det foreligger taushetsplikt for opplysninger i dokumentet, ber vi om at om disse tas ut, og at det gis innsyn i resten av dokumentet. Vi viser i denne forbindelse til at unntaket i offl. § 13(1), jf. fvl. § 13 gjelder opplysninger, og ikke hele dokumentet.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 bokstav a, om unntak for resten av dokumentet.

Unntaksbestemmelsen som avslaget viser til er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Vi vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2:

”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Vi vil deretter påpeke at offentleglova § 12 bokstav a er en snever unntaksregel som kun skal gjelde i de tilfeller der resten av dokumentet alene ”vil gi eit klart misvisande inntrykk av innhaldet”.

Her vil vi vise til Justis – og politidepartementets ”Rettleiar til offentleglova”, s. 70, punkt 5.2:

”Det er ikkje tilstrekkeleg etter dette alternativet at resten av dokumentet til ein viss grad gir eit misvisande inntrykk, den misvisande effekten må vere «klar». Føresegna gir såleis eit nokså snevert unntakshøve for resten av dokumentet. I vurderinga må ein leggje vekt på om feilaktige slutningar på grunnlag av dokumentet kan skade enkeltpersonar eller vesentlege interesser elles. Det avgjerande er om innhaldet i dokumentet isolert, etter at det er gjort unntak, typisk gjennom overstryking av visse opplysningar, objektivt sett er klart misvisande samanlikna med innhaldet i det fullstendige dokumentet. Eventuell fare for at media eller andre vil kunne kome til å referere innhaldet på eit misvisande vis har ikkje noko å seie i denne vurderinga så lenge resten av dokumentet rimelegvis ikkje kan gi grunnlag for mistydingar.”

Så lenge ikke en vesentlig del av vedkommende dokument er unntatt fra innsyn, og det fortsatt går frem av sammenhengen hva de unntatte opplysninger dreier seg om, kan en neppe si at dokumentet gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet. Det er altså ikke etter denne bestemmelsen tilstrekkelig til å unnta hele dokumentet fra innsyn at helhetsinntrykket blir skjevt fordi det ikke er offentlig i sin helhet.

Vi minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Vi tillater oss også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet. Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Det fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumentet. Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumentet dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På bakgrunn av dette ber vi om en ny vurdering, både av om det foreligger taushetsplikt, og om den foreligger for alle de utelatte opplysningene. Dersom unntaket opprettholdes for hele eller deler av dokumentet, ber vi om at vår klage oversendes klageinstans for behandling i tråd med offentleglova § 32(1) med kopi til oss.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 39 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 15(3). Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg viser til ordlyden i § 15(3): «Unntaka i paragrafen her gjeld tilsvarande for dokument om innhenting av dokument som er nemnde i første og andre ledd, og innkallingar til og referat frå møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom eit organ og nokon som gir råd eller vurderingar som er nemnde i andre ledd.»

Dette betyr at § 15(3) ikke alene kan begrunne avslag, det må henvises til om unntaket gjelder innhenting av dokument som nevnt i første eller annet ledd, innkalling til eller referat fra møte mellom overordnet/underordnet organ, mellom departement eller mellom et organ eller noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i annet ledd.

Vi viser til følgende fra Justsidepartementets rettleiar til offentleglova, s. 109-110, som støtter dette:

«Unntaket i § 15 tredje ledd kan berre brukast for dokument som gjeld innhenting av dokument etter § 15 fyrste eller andre ledd. Dette inneber at unntaket berre vil gjelde når det blir innhenta dokument til bruk for mottakarorganet si saksførebuing, sjå punkt 7.3.2.4 ovanfor. Gjeld innhentinga andre føremål enn å få bidrag til saksførebuinga, vil det ikkje vere unntakshøve.”

Det følger av dette at det også gjelder et vilkår om at unntak må være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, se samme sted i veilederen:

”Vilkåret om at innsyn må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar gjeld vidare tilsvarande for høvet til å gjere unntak for dokument om innhenting av dokument som er omfatta av § 15 fyrste ledd. For at det skal vere høve til å gjere unntak for dokument om innhenting av råd og vurderingar som nemnde i § 15 andre ledd krevst det at unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Vurderinga av om skadevilkåra i § 15 fyrste eller andre ledd er oppfylde for dokument om innhenting må skje på same måte som for svara. Sjå om dette punkta 7.3.2.7 og 7.3.4.3 ovanfor.»

Vi viser også til følgendeutdrag fra punkt 7.3.2.7. og punkt 7.3.4.3, der det framgår at dette er et snevert unntak, som stiller strenge krav til begrunnelsen, og som skal praktiseres vesentlig strengere enn den gamle offentlighetsloven fra 1970:

«7.3.2.7 Unntak må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Det er ikkje tilstrekkeleg for å gjere unntak etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum at dei ovanfor omtala vilkåra er oppfylde. I tillegg krevst det at unntak er naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Dette er eit nytt unntaksvilkår, som innsnevrar unntakshøvet for dokument innhenta frå underordna organ vesentleg i høve til offentlegheitslova 1970.

Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak.

”7.3.4.3 Unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka. Det er altså ikkje berre mottakarorganet sine interesser det kan leggjast vekt på i denne vurderinga, men òg interessene til andre offentlege verksemder som saka har eller kan få verknader for.

At unntak må vere «påkravd» er eit nokså strengt krav. Dette inneber at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av eit visst omfang på dei aktuelle interessene. Unntaket vil fyrst og fremst kunne vareta behovet for å gjere unntak for råd og vurderingar som eit offentleg organ innhentar i samband med at det er involvert i forhandlingar eller tvistar. Dette vilkåret inneber at det ikkje vil vere kurant å bruke dette unntaket i saker av meir generell art, eller i saker som gjeld tradisjonell myndigheitsutøving.»

Kravet er også avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i dokument nr. 43 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument.

Mitt innsynkrav i dokument nr. 43 i sak 201602368 er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 c som gjelder unntak for resten av dokumentet der de unntatte opplysningene ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Unntaksbestemmelsen som avslaget er hjemlet i er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Jeg vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2: ”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Jeg vil deretter vise til at offentleglova § 12 bokstav c i likhet med § 23(1) kun gir adgang til å gjøre unntak for hele dokumentet dersom de opplysninger som blir unntatt ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Om dette sier ”Rettleiar til offentleglova” s. 70, punkt 5.2: ”Ein kan her både leggje vekt på omfanget av opplysningane det blir gjort unntak for, og på kor sentrale desse opplysningane er.”

Dette må forstås slik at de opplysningene som er unntatt for det første må være adgang til å unnta for offentliget, for det andre må omfanget av disse opplysningene utgjøre den største delen av dokumentet og for det tredje må det skje en vurdering av hvor sentrale de utelatte opplysningene er sett opp mot helheten i dokumentet.

Jeg minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Jeg tillater meg også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 53 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017. Kravet er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 13, jf. forvaltningslovens § 13 første ledd punkt 1.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Imidlertid er den andre hjemmelen det vises til noe uklar for meg (avslaget viser til § Offl. 13.1 jf prl § 23.2.) PRL er en forkortelse som tidligere ble brukt om pasientrettighetsloven, og der finner jeg ingen 23.2. Ber derfor om at POD skriver navnet på loven med fullstendige ord og ikke forkortelser når det ikke er snakk om offentlighetsloven i sine svar på innsynskrav. Det bør forventes en viss brukervennlighet da dem som ber om innsyn ofte er vanlige folk - og mye av hensikten med endringene i loven er nettopp at vanlige folk skal kunne bruke retten til innsyn. Ber isåfall om muligheten til å komme med tilføyelse til klage når jeg får spesifisert hvilken hjemmel det vises til utover offl. 13.1.

Lovhjemmelen det vises til gjelder taushetsplikt for “personlige forhold”.

Vi vil innledningsvis minne om at fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, faller utenfor begrepet ”personlige forhold”, såfremt de ikke ”røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.”, jf. fvl. § 13(2).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova, er taushetsplikten for denne type opplysninger utdypet på s 78:

”Føresegna omfattar ikkje alle opplysningar om enkeltpersonar. Det må dreie seg om opplysningar som det med god grunn er vanleg å ynskje å halde for seg sjølv. Opplysningane kan gjelde eigenskapar ved ein person, eller dei kan gjelde noko personen har gjort som kan vere egna til å karakterisere han, til dømes ei straffbar handling. At opplysningane er rekna som personopplysningar etter personopplysningslova, fører i seg sjølv ikkje til at dei er underlagde teieplikt etter forvaltningslova. Det ligg ulike grunnar og omsyn bak desse to kategoriseringane av opplysningar.

Ein føresetnad for teieplikt er dessutan at opplysningane kan knytast til bestemte enkeltpersonar. Opplysningar som er gjorde anonyme eller oppgitte i statistisk form, slik at dei ikkje kan knytast til bestemte personar, er ikkje underlagde teieplikt, sjølv om dei gjeld til dømes helsetilhøve, straffbare tilhøve eller annan sensitiv informasjon.”

Vi minner videre om at opplysninger om lønn og godtgjørelse fra offentlige instanser, ikke er underlagt taushetsplikt. Det samme gjelder opplysninger om lønn og inntekt som går fram at offentlige skattelister eller offentlig kjente tariffsatser el. Dette følger av den nevnte rettleiaren fra Jutisdepartementet, s. 79-80.

Når det gjelder offentlig ansatte og hvordan en offentlig ansatt har opptrådt i sin stilling, er dette sjeldent taushetsbelagt, selv om det gjelder straffbare forhold, se bla. Justisdepartementets rettleiar, punkt 6.2.3.2 (s.82,83):

”Teieplikta for opplysningar om personlege tilhøve gjeld òg i tenestemannssaker. Men fordi offentleg tilsette skal ivareta allmenne interesser, er teieplikta for opplysningar knytte til arbeid for det offentlege snevrare enn det som elles gjeld.” (…) ”At ein offentleg tenestemann har fått ein tenesterelatert reaksjon som til dømes avskil, blir ikkje rekna som eit personleg tilhøve. Det vil òg vere anledning til å opplyse om den direkte årsaka til reaksjonen, til dømes at personen har utvist grov uforstand i tenesta. Det vil heller ikkje vere teieplikt for opplysningar om at ein tenestemann har gjort seg skuldig i straffbare handlingar i tenesta og kva reaksjon dette har ført til, anten det gjeld administrative eller strafferettslege reaksjonar.”

Videre følger det av forvaltningspraksis, se blant annet Fylkesmannen i Oslo og Akershus, sak 2008/5264:

”Fylkesmannen viser her til taushetsplikten er snevrere for offentlig ansatte enn for andre personer. Dette har sammenheng med at offentlige ansatte skal ivareta allmennhetens interesser, dette er ikke minst et viktig moment for offentlige ansatte i skolen. Opplysninger som eventuelt indikerer forsømmelse eller svikt i systemet i det offentlige, kan som hovedregel ikke unntas som taushetsbelagte opplysninger.”

I denne saken kan det være flere offentlige tjenestepersoner som har opptrådt kritikkverdig, følgelig ber jeg om en ny vurdering av hvorvidt opplysningene kan taushetsbelegges sett opp mot deres roller.

Dersom det foreligger taushetsplikt for opplysninger i dokumentet, ber vi om at om disse tas ut, og at det gis innsyn i resten av dokumentet. Vi viser i denne forbindelse til at unntaket i offl. § 13(1), jf. fvl. § 13 gjelder opplysninger, og ikke hele dokumentet.

På bakgrunn av dette ber vi om en ny vurdering, både av om det foreligger taushetsplikt, og om den foreligger for alle de utelatte opplysningene. Dersom unntaket opprettholdes for hele eller deler av dokumentet, ber vi om at vår klage oversendes klageinstans for behandling i tråd med offentleglova § 32(1) med kopi til oss.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 28 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017. Kravet er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 13, jf. forvaltningslovens § 13 første ledd punkt 1. Jeg ønsker å påklage avslaget.

Lovhjemmelen det vises til gjelder taushetsplikt for “personlige forhold”.

Vi vil innledningsvis minne om at fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, faller utenfor begrepet ”personlige forhold”, såfremt de ikke ”røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.”, jf. fvl. § 13(2).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova, er taushetsplikten for denne type opplysninger utdypet på s 78:

”Føresegna omfattar ikkje alle opplysningar om enkeltpersonar. Det må dreie seg om opplysningar som det med god grunn er vanleg å ynskje å halde for seg sjølv. Opplysningane kan gjelde eigenskapar ved ein person, eller dei kan gjelde noko personen har gjort som kan vere egna til å karakterisere han, til dømes ei straffbar handling. At opplysningane er rekna som personopplysningar etter personopplysningslova, fører i seg sjølv ikkje til at dei er underlagde teieplikt etter forvaltningslova. Det ligg ulike grunnar og omsyn bak desse to kategoriseringane av opplysningar.

Ein føresetnad for teieplikt er dessutan at opplysningane kan knytast til bestemte enkeltpersonar. Opplysningar som er gjorde anonyme eller oppgitte i statistisk form, slik at dei ikkje kan knytast til bestemte personar, er ikkje underlagde teieplikt, sjølv om dei gjeld til dømes helsetilhøve, straffbare tilhøve eller annan sensitiv informasjon.”

Vi minner videre om at opplysninger om lønn og godtgjørelse fra offentlige instanser, ikke er underlagt taushetsplikt. Det samme gjelder opplysninger om lønn og inntekt som går fram at offentlige skattelister eller offentlig kjente tariffsatser el. Dette følger av den nevnte rettleiaren fra Jutisdepartementet, s. 79-80.

Når det gjelder offentlig ansatte og hvordan en offentlig ansatt har opptrådt i sin stilling, er dette sjeldent taushetsbelagt, selv om det gjelder straffbare forhold, se bla. Justisdepartementets rettleiar, punkt 6.2.3.2 (s.82,83):

”Teieplikta for opplysningar om personlege tilhøve gjeld òg i tenestemannssaker. Men fordi offentleg tilsette skal ivareta allmenne interesser, er teieplikta for opplysningar knytte til arbeid for det offentlege snevrare enn det som elles gjeld.” (…) ”At ein offentleg tenestemann har fått ein tenesterelatert reaksjon som til dømes avskil, blir ikkje rekna som eit personleg tilhøve. Det vil òg vere anledning til å opplyse om den direkte årsaka til reaksjonen, til dømes at personen har utvist grov uforstand i tenesta. Det vil heller ikkje vere teieplikt for opplysningar om at ein tenestemann har gjort seg skuldig i straffbare handlingar i tenesta og kva reaksjon dette har ført til, anten det gjeld administrative eller strafferettslege reaksjonar.”

Videre følger det av forvaltningspraksis, se blant annet Fylkesmannen i Oslo og Akershus, sak 2008/5264:

”Fylkesmannen viser her til taushetsplikten er snevrere for offentlig ansatte enn for andre personer. Dette har sammenheng med at offentlige ansatte skal ivareta allmennhetens interesser, dette er ikke minst et viktig moment for offentlige ansatte i skolen. Opplysninger som eventuelt indikerer forsømmelse eller svikt i systemet i det offentlige, kan som hovedregel ikke unntas som taushetsbelagte opplysninger.”

I denne saken kan det være flere offentlige tjenestepersoner som har opptrådt kritikkverdig, følgelig ber jeg om en ny vurdering av hvorvidt opplysningene kan taushetsbelegges sett opp mot deres roller.

Dersom det foreligger taushetsplikt for opplysninger i dokumentet, ber vi om at om disse tas ut, og at det gis innsyn i resten av dokumentet. Vi viser i denne forbindelse til at unntaket i offl. § 13(1), jf. fvl. § 13 gjelder opplysninger, og ikke hele dokumentet.

På bakgrunn av dette ber vi om en ny vurdering, både av om det foreligger taushetsplikt, og om den foreligger for alle de utelatte opplysningene. Dersom unntaket opprettholdes for hele eller deler av dokumentet, ber vi om at vår klage oversendes klageinstans for behandling i tråd med offentleglova § 32(1) med kopi til oss.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Mitt krav om innsyn i dokument nr. 61 i sak 201602368 er 31. mai 2017 avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg ønsker å påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Jeg minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Jeg tillater meg også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i dokument nr. 29 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument.

Mitt innsynkrav i dokument nr. 29 i sak 201602368 er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 c som gjelder unntak for resten av dokumentet der de unntatte opplysningene ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Unntaksbestemmelsen som avslaget er hjemlet i er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Jeg vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2: ”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Jeg vil deretter vise til at offentleglova § 12 bokstav c i likhet med § 23(1) kun gir adgang til å gjøre unntak for hele dokumentet dersom de opplysninger som blir unntatt ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Om dette sier ”Rettleiar til offentleglova” s. 70, punkt 5.2: ”Ein kan her både leggje vekt på omfanget av opplysningane det blir gjort unntak for, og på kor sentrale desse opplysningane er.”

Dette må forstås slik at de opplysningene som er unntatt for det første må være adgang til å unnta for offentliget, for det andre må omfanget av disse opplysningene utgjøre den største delen av dokumentet og for det tredje må det skje en vurdering av hvor sentrale de utelatte opplysningene er sett opp mot helheten i dokumentet.

Jeg minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Jeg tillater meg også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 48 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Avslaget er hjemlet i offentleglova § 15(3). Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg viser til ordlyden i § 15(3): «Unntaka i paragrafen her gjeld tilsvarande for dokument om innhenting av dokument som er nemnde i første og andre ledd, og innkallingar til og referat frå møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom eit organ og nokon som gir råd eller vurderingar som er nemnde i andre ledd.»

Dette betyr at § 15(3) ikke alene kan begrunne avslag, det må henvises til om unntaket gjelder innhenting av dokument som nevnt i første eller annet ledd, innkalling til eller referat fra møte mellom overordnet/underordnet organ, mellom departement eller mellom et organ eller noen som gir råd eller vurderinger som nevnt i annet ledd.

Vi viser til følgende fra Justsidepartementets rettleiar til offentleglova, s. 109-110, som støtter dette:

«Unntaket i § 15 tredje ledd kan berre brukast for dokument som gjeld innhenting av dokument etter § 15 fyrste eller andre ledd. Dette inneber at unntaket berre vil gjelde når det blir innhenta dokument til bruk for mottakarorganet si saksførebuing, sjå punkt 7.3.2.4 ovanfor. Gjeld innhentinga andre føremål enn å få bidrag til saksførebuinga, vil det ikkje vere unntakshøve.”

Det følger av dette at det også gjelder et vilkår om at unntak må være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser, se samme sted i veilederen:

”Vilkåret om at innsyn må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar gjeld vidare tilsvarande for høvet til å gjere unntak for dokument om innhenting av dokument som er omfatta av § 15 fyrste ledd. For at det skal vere høve til å gjere unntak for dokument om innhenting av råd og vurderingar som nemnde i § 15 andre ledd krevst det at unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.

Vurderinga av om skadevilkåra i § 15 fyrste eller andre ledd er oppfylde for dokument om innhenting må skje på same måte som for svara. Sjå om dette punkta 7.3.2.7 og 7.3.4.3 ovanfor.»

Vi viser også til følgendeutdrag fra punkt 7.3.2.7. og punkt 7.3.4.3, der det framgår at dette er et snevert unntak, som stiller strenge krav til begrunnelsen, og som skal praktiseres vesentlig strengere enn den gamle offentlighetsloven fra 1970:

«7.3.2.7 Unntak må vere naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Det er ikkje tilstrekkeleg for å gjere unntak etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum at dei ovanfor omtala vilkåra er oppfylde. I tillegg krevst det at unntak er naudsynt for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar. Dette er eit nytt unntaksvilkår, som innsnevrar unntakshøvet for dokument innhenta frå underordna organ vesentleg i høve til offentlegheitslova 1970.

Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak.

”7.3.4.3 Unntak må vere påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser Innsyn kan berre nektast etter offentleglova § 15 andre ledd når det er påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka. Det er altså ikkje berre mottakarorganet sine interesser det kan leggjast vekt på i denne vurderinga, men òg interessene til andre offentlege verksemder som saka har eller kan få verknader for.

At unntak må vere «påkravd» er eit nokså strengt krav. Dette inneber at det må vere ei nokolunde reell fare for at innsyn vil føre til skade av eit visst omfang på dei aktuelle interessene. Unntaket vil fyrst og fremst kunne vareta behovet for å gjere unntak for råd og vurderingar som eit offentleg organ innhentar i samband med at det er involvert i forhandlingar eller tvistar. Dette vilkåret inneber at det ikkje vil vere kurant å bruke dette unntaket i saker av meir generell art, eller i saker som gjeld tradisjonell myndigheitsutøving.»

Kravet er også avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i dokument nr. 51 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument.

Mitt innsynkrav i dokument nr. 29 i sak 201602368 er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 c som gjelder unntak for resten av dokumentet der de unntatte opplysningene ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Unntaksbestemmelsen som avslaget er hjemlet i er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Jeg vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2: ”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Jeg vil deretter vise til at offentleglova § 12 bokstav c i likhet med § 23(1) kun gir adgang til å gjøre unntak for hele dokumentet dersom de opplysninger som blir unntatt ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Om dette sier ”Rettleiar til offentleglova” s. 70, punkt 5.2: ”Ein kan her både leggje vekt på omfanget av opplysningane det blir gjort unntak for, og på kor sentrale desse opplysningane er.”

Dette må forstås slik at de opplysningene som er unntatt for det første må være adgang til å unnta for offentliget, for det andre må omfanget av disse opplysningene utgjøre den største delen av dokumentet og for det tredje må det skje en vurdering av hvor sentrale de utelatte opplysningene er sett opp mot helheten i dokumentet.

Jeg minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Jeg tillater meg også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i dokument nr. 50 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument.

Mitt innsynkrav i dokument nr. 29 i sak 201602368 er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 c som gjelder unntak for resten av dokumentet der de unntatte opplysningene ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Unntaksbestemmelsen som avslaget er hjemlet i er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Jeg vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2: ”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Jeg vil deretter vise til at offentleglova § 12 bokstav c i likhet med § 23(1) kun gir adgang til å gjøre unntak for hele dokumentet dersom de opplysninger som blir unntatt ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Om dette sier ”Rettleiar til offentleglova” s. 70, punkt 5.2: ”Ein kan her både leggje vekt på omfanget av opplysningane det blir gjort unntak for, og på kor sentrale desse opplysningane er.”

Dette må forstås slik at de opplysningene som er unntatt for det første må være adgang til å unnta for offentliget, for det andre må omfanget av disse opplysningene utgjøre den største delen av dokumentet og for det tredje må det skje en vurdering av hvor sentrale de utelatte opplysningene er sett opp mot helheten i dokumentet.

Jeg minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Jeg tillater meg også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i dokument nr. 52 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument.

Mitt innsynkrav i dokument nr. 29 i sak 201602368 er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 c som gjelder unntak for resten av dokumentet der de unntatte opplysningene ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Unntaksbestemmelsen som avslaget er hjemlet i er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Jeg vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2: ”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Jeg vil deretter vise til at offentleglova § 12 bokstav c i likhet med § 23(1) kun gir adgang til å gjøre unntak for hele dokumentet dersom de opplysninger som blir unntatt ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Om dette sier ”Rettleiar til offentleglova” s. 70, punkt 5.2: ”Ein kan her både leggje vekt på omfanget av opplysningane det blir gjort unntak for, og på kor sentrale desse opplysningane er.”

Dette må forstås slik at de opplysningene som er unntatt for det første må være adgang til å unnta for offentliget, for det andre må omfanget av disse opplysningene utgjøre den største delen av dokumentet og for det tredje må det skje en vurdering av hvor sentrale de utelatte opplysningene er sett opp mot helheten i dokumentet.

Jeg minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Jeg tillater meg også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i dokument nr. 56 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument.

Mitt innsynkrav i dokument nr. 29 i sak 201602368 er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 c som gjelder unntak for resten av dokumentet der de unntatte opplysningene ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Unntaksbestemmelsen som avslaget er hjemlet i er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Jeg vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2: ”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Jeg vil deretter vise til at offentleglova § 12 bokstav c i likhet med § 23(1) kun gir adgang til å gjøre unntak for hele dokumentet dersom de opplysninger som blir unntatt ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Om dette sier ”Rettleiar til offentleglova” s. 70, punkt 5.2: ”Ein kan her både leggje vekt på omfanget av opplysningane det blir gjort unntak for, og på kor sentrale desse opplysningane er.”

Dette må forstås slik at de opplysningene som er unntatt for det første må være adgang til å unnta for offentliget, for det andre må omfanget av disse opplysningene utgjøre den største delen av dokumentet og for det tredje må det skje en vurdering av hvor sentrale de utelatte opplysningene er sett opp mot helheten i dokumentet.

Jeg minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Jeg tillater meg også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i dokument nr. 58 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument.

Mitt innsynkrav i dokument nr. 29 i sak 201602368 er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 c som gjelder unntak for resten av dokumentet der de unntatte opplysningene ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Unntaksbestemmelsen som avslaget er hjemlet i er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Jeg vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2: ”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Jeg vil deretter vise til at offentleglova § 12 bokstav c i likhet med § 23(1) kun gir adgang til å gjøre unntak for hele dokumentet dersom de opplysninger som blir unntatt ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Om dette sier ”Rettleiar til offentleglova” s. 70, punkt 5.2: ”Ein kan her både leggje vekt på omfanget av opplysningane det blir gjort unntak for, og på kor sentrale desse opplysningane er.”

Dette må forstås slik at de opplysningene som er unntatt for det første må være adgang til å unnta for offentliget, for det andre må omfanget av disse opplysningene utgjøre den største delen av dokumentet og for det tredje må det skje en vurdering av hvor sentrale de utelatte opplysningene er sett opp mot helheten i dokumentet.

Jeg minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Jeg tillater meg også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på innsyn i dokument nr. 41 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget.

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument.

Mitt innsynkrav i dokument nr. 29 i sak 201602368 er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 c som gjelder unntak for resten av dokumentet der de unntatte opplysningene ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Unntaksbestemmelsen som avslaget er hjemlet i er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Jeg vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2: ”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Jeg vil deretter vise til at offentleglova § 12 bokstav c i likhet med § 23(1) kun gir adgang til å gjøre unntak for hele dokumentet dersom de opplysninger som blir unntatt ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Om dette sier ”Rettleiar til offentleglova” s. 70, punkt 5.2: ”Ein kan her både leggje vekt på omfanget av opplysningane det blir gjort unntak for, og på kor sentrale desse opplysningane er.”

Dette må forstås slik at de opplysningene som er unntatt for det første må være adgang til å unnta for offentliget, for det andre må omfanget av disse opplysningene utgjøre den største delen av dokumentet og for det tredje må det skje en vurdering av hvor sentrale de utelatte opplysningene er sett opp mot helheten i dokumentet.

Jeg minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Jeg tillater meg også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 32 i sak 201602368 mottatt 31. mai 2017. Kravet er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 13, jf. forvaltningslovens § 13 første ledd punkt 1. Jeg ønsker å påklage avslaget.

Lovhjemmelen det vises til gjelder taushetsplikt for “personlige forhold”.

Vi vil innledningsvis minne om at fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, faller utenfor begrepet ”personlige forhold”, såfremt de ikke ”røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.”, jf. fvl. § 13(2).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova, er taushetsplikten for denne type opplysninger utdypet på s 78:

”Føresegna omfattar ikkje alle opplysningar om enkeltpersonar. Det må dreie seg om opplysningar som det med god grunn er vanleg å ynskje å halde for seg sjølv. Opplysningane kan gjelde eigenskapar ved ein person, eller dei kan gjelde noko personen har gjort som kan vere egna til å karakterisere han, til dømes ei straffbar handling. At opplysningane er rekna som personopplysningar etter personopplysningslova, fører i seg sjølv ikkje til at dei er underlagde teieplikt etter forvaltningslova. Det ligg ulike grunnar og omsyn bak desse to kategoriseringane av opplysningar.

Ein føresetnad for teieplikt er dessutan at opplysningane kan knytast til bestemte enkeltpersonar. Opplysningar som er gjorde anonyme eller oppgitte i statistisk form, slik at dei ikkje kan knytast til bestemte personar, er ikkje underlagde teieplikt, sjølv om dei gjeld til dømes helsetilhøve, straffbare tilhøve eller annan sensitiv informasjon.”

Vi minner videre om at opplysninger om lønn og godtgjørelse fra offentlige instanser, ikke er underlagt taushetsplikt. Det samme gjelder opplysninger om lønn og inntekt som går fram at offentlige skattelister eller offentlig kjente tariffsatser el. Dette følger av den nevnte rettleiaren fra Jutisdepartementet, s. 79-80.

Når det gjelder offentlig ansatte og hvordan en offentlig ansatt har opptrådt i sin stilling, er dette sjeldent taushetsbelagt, selv om det gjelder straffbare forhold, se bla. Justisdepartementets rettleiar, punkt 6.2.3.2 (s.82,83):

”Teieplikta for opplysningar om personlege tilhøve gjeld òg i tenestemannssaker. Men fordi offentleg tilsette skal ivareta allmenne interesser, er teieplikta for opplysningar knytte til arbeid for det offentlege snevrare enn det som elles gjeld.” (…) ”At ein offentleg tenestemann har fått ein tenesterelatert reaksjon som til dømes avskil, blir ikkje rekna som eit personleg tilhøve. Det vil òg vere anledning til å opplyse om den direkte årsaka til reaksjonen, til dømes at personen har utvist grov uforstand i tenesta. Det vil heller ikkje vere teieplikt for opplysningar om at ein tenestemann har gjort seg skuldig i straffbare handlingar i tenesta og kva reaksjon dette har ført til, anten det gjeld administrative eller strafferettslege reaksjonar.”

Videre følger det av forvaltningspraksis, se blant annet Fylkesmannen i Oslo og Akershus, sak 2008/5264:

”Fylkesmannen viser her til taushetsplikten er snevrere for offentlig ansatte enn for andre personer. Dette har sammenheng med at offentlige ansatte skal ivareta allmennhetens interesser, dette er ikke minst et viktig moment for offentlige ansatte i skolen. Opplysninger som eventuelt indikerer forsømmelse eller svikt i systemet i det offentlige, kan som hovedregel ikke unntas som taushetsbelagte opplysninger.”

I denne saken kan det være flere offentlige tjenestepersoner som har opptrådt kritikkverdig, følgelig ber jeg om en ny vurdering av hvorvidt opplysningene kan taushetsbelegges sett opp mot deres roller.

Dersom det foreligger taushetsplikt for opplysninger i dokumentet, ber vi om at om disse tas ut, og at det gis innsyn i resten av dokumentet. Vi viser i denne forbindelse til at unntaket i offl. § 13(1), jf. fvl. § 13 gjelder opplysninger, og ikke hele dokumentet.

På bakgrunn av dette ber vi om en ny vurdering, både av om det foreligger taushetsplikt, og om den foreligger for alle de utelatte opplysningene. Dersom unntaket opprettholdes for hele eller deler av dokumentet, ber vi om at vår klage oversendes klageinstans for behandling i tråd med offentleglova § 32(1) med kopi til oss.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Postmottak POD, Politidirektoratet

1 Attachment

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 49 i sak 201602368,
mottatt 20170529 15:16:00.
Kravet er innvilget og dokumentet eller dokumentene er vedlagt dette
skrivet.

En avgjørelse om å gi innsyn kan ikke påklages jf offentleglova § 32
første ledd, andre punkt.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 49 i sak 201602368,
motteke 20170529 15:16:00.
Kravet er innvilga og dokumentet eller dokumenta ligg ved dette skrivet.

Ei avgjerd om å gje innsyn kan ikkje påklagast, jf offentleglova § 32
fyrste ledd, andre punkt.

Med hilsen

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [2][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[3]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]
2. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
3. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

3 Attachments

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 55 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:20:00. Kravet er delvis innvilget og dokumentet eller
dokumentene er vedlagt dette skrivet. Deler av dokumentet eller
opplysninger er unntatt fra offentlig innsyn i samsvar med offentleglova §
Offl. 23.1/12.1c .

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avgjørelsen om å unnta opplysninger eller deler av dokument kan påklages i
samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 55 i sak nr 201602368
motteke 20170529 15:20:00. Kravet er delvis innvilga, og dokumentet eller
dokumenta ligg ved dette skrivet. Delar av dokumenta eller opplysningane
er unnatekne frå offentleg innsyn i samsvar med offentleglova § Offl.
23.1/12.1c.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avgjerda om å unnata opplysningar eller deler av dokument frå offentleg
innsyn kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32.

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

1 Attachment

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 45 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:14:00. Kravet er delvis innvilget og dokumentet eller
dokumentene er vedlagt dette skrivet. Deler av dokumentet eller
opplysninger er unntatt fra offentlig innsyn i samsvar med offentleglova §
Offl. 13.1 jf fvl 13.1.1 .

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avgjørelsen om å unnta opplysninger eller deler av dokument kan påklages i
samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 45 i sak nr 201602368
motteke 20170529 15:14:00. Kravet er delvis innvilga, og dokumentet eller
dokumenta ligg ved dette skrivet. Delar av dokumenta eller opplysningane
er unnatekne frå offentleg innsyn i samsvar med offentleglova § Offl. 13.1
jf fvl 13.1.1.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avgjerda om å unnata opplysningar eller deler av dokument frå offentleg
innsyn kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32.

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

5 Attachments

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 37 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:09:00. Kravet er delvis innvilget og dokumentet eller
dokumentene er vedlagt dette skrivet. Deler av dokumentet eller
opplysninger er unntatt fra offentlig innsyn i samsvar med offentleglova §
Offl. 15.1 .

Meroffentlighet etter Offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avgjørelsen om å unnta opplysninger eller deler av dokument kan påklages i
samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 37 i sak nr 201602368
motteke 20170529 15:09:00. Kravet er delvis innvilga, og dokumentet eller
dokumenta ligg ved dette skrivet. Delar av dokumenta eller opplysningane
er unnatekne frå offentleg innsyn i samsvar med offentleglova § Offl.
15.1.

Meirinnsyn etter offentleglova § 11 er vurdert.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avgjerda om å unnata opplysningar eller deler av dokument frå offentleg
innsyn kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32.

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

1 Attachment

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 44 i sak 201602368
mottatt 20170529 15:13:00. Kravet er delvis innvilget og dokumentet eller
dokumentene er vedlagt dette skrivet. Deler av dokumentet eller
opplysninger er unntatt fra offentlig innsyn i samsvar med offentleglova §
Offl. 13.1 jf fvl 13.1.1 .

Ved avslag eller delvis innsyn kan det kreves en nærmere begrunnelse for
avgjørelsen i samsvar med reglene i offentleglova § 31.

Avgjørelsen om å unnta opplysninger eller deler av dokument kan påklages i
samsvar med reglene i offentleglova § 32.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 44 i sak nr 201602368
motteke 20170529 15:13:00. Kravet er delvis innvilga, og dokumentet eller
dokumenta ligg ved dette skrivet. Delar av dokumenta eller opplysningane
er unnatekne frå offentleg innsyn i samsvar med offentleglova § Offl. 13.1
jf fvl 13.1.1.

Ved avslag eller delvis innsyn kan ein krevje ei nærare grunngjeving for
avgjerda i samsvar med reglane i offentleglova § 31.

Avgjerda om å unnata opplysningar eller deler av dokument frå offentleg
innsyn kan påklagast i samsvar med reglane i offentleglova § 32.

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Kristin Mjåland, Politidirektoratet

1 Attachment

Hei,
Se vedlegg for etterspurt liste.
Vi gjør oppmerksom på at dokumentene 26, 27, 35, 40, 47, 57, 59 og 63 utgår.

Med hilsen

Postmottak
Politidirektoratet
[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

-----Opprinnelig melding-----
Fra: rusinnsyn [mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]]
Sendt: 31. mai 2017 16:30
Til: Postmottak POD
Emne: Re: Ang. begjæring om innsyn i dokumenter - 201602368-42 - Innsyn innvilget

Kjære Postmottak POD,

Kunne jeg fått en liste over alle dokumentene i sak 201602368?

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

vis sitert seksjon

Kjære Kristin Mjåland,

Dere har sladdet en del i dokumentet som utgjør en liste over dokumenter i varslingssaken i Bergen.

Ber om hjemmelsparagrafer for unntak, da jeg har tenkt til å påklage det som er unntatt.

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Postmottak POD, Politidirektoratet

3 Attachments

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 54 i sak 201602368,
mottatt 20170529 15:19:00.
Kravet er innvilget og dokumentet eller dokumentene er vedlagt dette
skrivet.

En avgjørelse om å gi innsyn kan ikke påklages jf offentleglova § 32
første ledd, andre punkt.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 54 i sak 201602368,
motteke 20170529 15:19:00.
Kravet er innvilga og dokumentet eller dokumenta ligg ved dette skrivet.

Ei avgjerd om å gje innsyn kan ikkje påklagast, jf offentleglova § 32
fyrste ledd, andre punkt.

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][Innsyns-e-postadresse #358]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Postmottak POD, Politidirektoratet

1 Attachment

Hei,
Når det gjelder uttrekk fra vårt arkivsystem er ikke paragraf med i listen. Da du ikke spesifiserte dette ønsket i første omgang fikk du et rent uttrekk. Vi har altså ikke sladdet paragrafer i opprinnelig skjema.

Se nytt vedlegg med paragrafer.

Med hilsen

Postmottak
Politidirektoratet
[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

-----Opprinnelig melding-----
Fra: rusinnsyn [mailto:[Innsyns-e-postadresse #358]]
Sendt: 1. juni 2017 17:03
Til: Kristin Mjåland
Emne: Re: SV: Ang. begjæring om innsyn i dokumenter - 201602368-42 - Innsyn innvilget

Kjære Kristin Mjåland,

Dere har sladdet en del i dokumentet som utgjør en liste over dokumenter i varslingssaken i Bergen.

Ber om hjemmelsparagrafer for unntak, da jeg har tenkt til å påklage det som er unntatt.

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

vis sitert seksjon

Postmottak POD, Politidirektoratet

2 Attachments

 

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 46 i sak 201602368,
mottatt 20170529 15:14:00.
Kravet er innvilget og dokumentet eller dokumentene er vedlagt dette
skrivet.

En avgjørelse om å gi innsyn kan ikke påklages jf offentleglova § 32
første ledd, andre punkt.

Vi viser til kravet ditt om innsyn i dokument nr. 46 i sak 201602368,
motteke 20170529 15:14:00.
Kravet er innvilga og dokumentet eller dokumenta ligg ved dette skrivet.

Ei avgjerd om å gje innsyn kan ikkje påklagast, jf offentleglova § 32
fyrste ledd, andre punkt.

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[National Police Directorate request email]

 

 

--------------------------------------------------------------------------

Bestillers navn: rusinnsyn
Arbeidssted :
Adresse :
Postnr/Poststed:
E-post : [1][FOI #358 email]
Faxnummer :
Telefon :
Sendes med :

[2]Utfør oppgave

References

Visible links
1. mailto:[FOI #358 email]
2. http://arkiv006/ProdArkiv98/startfromext...

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg skriver for å klage på Politidirektoratet sin håndtering av min innsynshenvendelse «Varslingssaken i Bergen».

Viser til avslag på innsyn i dokument nr. 55 i sak 201602368 mottatt 1. juni 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget, som jeg mottok først i dag selv om det ble sendt 1. juni. Det har gått mer enn tre uker siden 1. juni, men i lys av at jeg mottok det først i dag og at dere selv har brutt mange frister tidligere, ber jeg om at dere aksepterer min klage allikevel. I motsatt fall ber jeg herved på nytt om innsyn i dokument nr. 55 i sak 201602368 slik at jeg får muligheten til å motta et nytt svar og ny klageadgang.

Først vil jeg si at denne klagen avviker vesentlig fra presseforbundets klagemal, og jeg ber dere lese og vurdere den nøye.

Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg er misforøyd med deres håndtering av denne saken. Andre har forsøkt å få innsyn i saken i over et år, lenge før VG skrev om den. Deres innsynskrav har enten ikke blitt besvart, eller blitt besvart med korte eposter der kun paragraf ble oppgitt. Selv etter at Sivilombudsmannen purret på dere, kunne dere ikke angi noen saksbehandlingstid, og avslo innsyn.

Det er først idag, få dager etter Riksrevisjonens kunsende rapport om forholdene i POD i forhold til innsyn foreligger, at jeg blir kjent med at det er flere dokumenter i saken - fordi dere har sent meg en større mengde avslag for hvert enkelt dokument.

Mitt innsynkrav i dokument nr. 16 i sak 201602368 er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 23(1), dvs. av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns-, eller personalforvaltning. Jeg vil med dette påklage avslaget.

Formålet med dette unntaket framgår direkte av overskriften til bestemmelsen:

”Unntak av omsyn til det offentlege sin forhandlingsposisjon m.m.” Med andre ord skal unntaket sikre det offentliges interesser i en pågående forhandlingssituasjon, enten det gjelder økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. Privatøkonomiske eller andre private hensyn, kan følgelig aldri begrunne unntak etter § 23(1).

Jeg minner om at unntakene i offentleglova aldri skal benyttes i større omfang enn i de tilfeller der det foreligger et reelt behov ut i fra de hensyn den enkelte unntaksbestemmelse skal verne.

Jeg minner også om at unntaket i § 23(1) kun gjelder opplysninger og ikke hele dokumenter. Med andre ord foreligger kun hjemmel til å unnta de opplysninger der dette er påkrevd. Dersom en fremdeles finner grunnlag for unntak, skal resten av dokumentet under enhver omstendighet frigis.

§ 23(1) stiller krav om at unntak må være ”påkrevd” av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av organets økonomi-, lønns- eller personalforvaltning. I dette ligger et skadekrav som hever terskelen for å unnta opplysninger etter § 23(1).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova (2008), punkt 8.8, gis klare føringer om hvordan bestemmelsen skal praktiseres:

Økonomiforvaltning:
”Dette unntaket vernar om dei privatøkonomiske interessene til organet i forhandlingssituasjonar, og gjeld både ved kjøp og sal og ved avtaleforhandlingar meir generelt. Også opplysningar i saker som gjeld erstatningskrav mot det offentlege vil kunne vere omfatta av dette unntaket. Derimot vil ikkje saker som gjeld den interne økonomiforvaltninga, som budsjettsaker, vere omfatta. Det er vidare eit vilkår for å kunne gjere unntak at dei aktuelle opplysningane har eit konkurranseaspekt. Innsyn i opplysningane må såleis medføre fare for at forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i framtidige saker blir svekt, slik at kostnadene blir større eller vinsten mindre.”

Dersom en unntar opplysninger av hensyn til forsvarlig økonomiforvaltning, må det med andre ord være tale om en forhandlingssituasjon der offentliggjøring av opplysningene vil føre til en reell fare for at forvaltningen kommer dårligere ut av forhandlingene enn ellers. I denne forbindelse må det kunne angis på hvilken måte innsyn vil skade deres forhandlingsposisjon, jf. kravet til utvidet begrunnelse i § 31 (2).

Det er vanskelig å se utifra inntrykket gitt i media av innholdet i varselingssaken at det å frigi hele eller deler av dokumentene vil medføre fare for at POD sin forhandlingsposisjon i økonomiske avtaleforhandlinger blir svekket. Jeg ber derfor om en ny vurdering i forhold til i hvilken grad dette er en reell problemstilling i akkurat denne saken.

Lønnsforvaltning:
”Dette tek sikte på å verne om forhandlingsposisjonen til det offentlege, og føresegna er fyrst og fremst aktuell i lønsforhandlingar, både ved kollektive og individuelle forhandlingar. Også her er det eit vilkår at innsyn vil kunne svekkje forhandlingsposisjonen eller den strategiske stillinga til organet i den aktuelle saka eller i seinare saker. Det er ikkje høve til å gjere unntak etter denne føresegna for opplysningar om kva løn ein offentleg tilsett faktisk har. ”

Med andre ord må forvaltningen være i lønnsforhandlinger med en arbeidstaker hvis hensynet til lønnforvaltning gir grunnlag for hemmelighold.

Jeg ber om en vurdering av om det å offentliggjøre opplysningene virkelig vil ha konsekvenser for pågående lønnsforhandlinger.

Personalforvaltning:
Det tredje og siste tilfellet § 23 (1) gir hjemmel for unntak, er når dette er påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av personalforvaltningen til organet. Også dette unntaket er begrunnet ut i fra at forvaltningen i en forhandlingssituasjon kan ha et legitimt behov for å unnta opplysninger. Begrepet personalforvaltningen henviser til opplysninger om for eksempel arbeidstid, arbeidskonflikter og lignende, men unntak må altså være påkrevd av hensyn til at forvaltningen skal drive best mulig personalpolitikk.

En arbeidskonflikt kan derfor ikke alene begrunne unntak, med mindre det er nødvendig å skjerme opplysninger for at forvaltningen skal løse konflikten på best mulig måte. Dette følger også klart av Justisdepartementets rettleiar, s. 139:

”Dette alternativet kan gi grunnlag for unntak òg for opplysningar knytte til forhandlingar som ikkje direkte har å gjere med dei økonomiske interessene til organet, til dømes forhandlingar som gjeld arbeidstidsordningar. Unntaket vil òg kunne omfatte opplysningar som gjeld konfliktar på arbeidsplassen, men kan berre nyttast for å verne om interessene til organet. Dersom berre andre interesser blir skadelidande ved innsyn, som interessene til tilsette eller ei fagforeining, kan ikkje dette unntaket brukast.”

I denne saken er det allerede konflikt, og saken har også vært belyst i media. Jeg har vanskelig for å se at ytterligere offentliggjøring vil ha negative konsekvenser for politiets personalforvaltning. Snarere tvert imot, tror jeg at det at offentligheten og også dem det angår i politiet får offentlig innsyn, vil bidra til mindre konflikt og problemer. Hele hensikten med den offentlige debatten er å bidra til bevegelse i fastlåste konflikter - da også personalkonflikter som er viden kjent, slik som denne. Ber derfor om en ny vurdering på om denne forutsetningen er reell i denne konkrete saken.

Skadekrav:
I tillegg til at ett av de overnevnte situasjoner må være til stede, stilles altså et krav om at det må foreligge en konkret fare for skade på beskyttelsesverdige offentlige interesser. Justisdepartementet understreker i sin veileder at skadekravet gjelder for alle disse tilfeller:

”I alle desse tre tilfella gjeld kravet om at unntak frå innsyn må vere påkravd. Det inneber at det må føreliggje ei ganske så konkret fare for at innsyn vil kunne skade dei interessene føresegna skal verne, og at skaden må vere av eit visst omfang.”

At skadekravet stiller strengere krav til unntak enn vanlig, er også lagt til grunn av Fylkesmannen in Oppland, i sak 2008/4939: Klage over Sel kommunes avslag på anmodning om innsyn i sluttavtale, der Fylkesmannen blant annet skriver:

”Loven krever imidlertid at unntak må være ”påkrevd”, og ifølge veilederen til offentlighetsloven er dette et strengt krav. Skulle kommunens synspunkt blitt lagt til grunn, ville alle avtaler som gjelder avslutning av arbeidsforhold i det offentlige vært unntatt, noe som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i offentlighetsloven[…]. I foreliggende sak er arbeidsforholdet opphørt. Behovet for unntak ville ha vært et annet dersom det dreide seg om en pågående konflikt eller i en sak hvor konflikten var løst og ansettelsesforholdet løp videre. [..]Loven krever imidlertid at det må sannsynliggjøres at offentliggjøring vil føre til en eller annen form for skade, noe som ikke er gjort i denne saken”.

Avgjørelsen illustrerer også at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak. Dette er en logisk konsekvens av at unntak skal være påkrevd av hensyn til pågående forhandlinger. Det vil følgelig som regel ikke være et legitimt behov for unntak når forhandlingene er avsluttet. Dette skriver også Justisdepartementet i sin veileder, samme punkt:

”Omsynet til ei forsvarleg gjennomføring av økonomi-, løns- eller personalforvaltninga til organet vil ofte ikkje tilseie at det bør nektast innsyn i opplysningar over eit lengre tidsrom. Til dømes vil det ofte vere slik at det ikkje lenger vil vere høve til å gjere unntak etter at ei forhandling er avslutta og avtale er inngått.”

Det er lenge siden denne saken først havnet i media, og den kan på mange måter sies å være avsluttet. I lys av avgjørelsen det vises til over, som illustrerer at § 23 (1) som regel vil være et tidsbegrenset unntak, er det lite trolig at konsekvenser man har vært bekymret for ved tidlig offentliggjøring er tilstede i dag.

Som nevnt over er skadekravet et strengt krav. Slik jeg ser det, er derfor ikke villkårene for unntak tilstede i denne saken, da det er lite trolig at offentliggjøring vil medføre noen konkret eller betydelig skade.

Avslaget er også hjemlet i offentleglova § 12 c som gjelder unntak for resten av dokumentet der de unntatte opplysningene ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Unntaksbestemmelsen som avslaget er hjemlet i er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Jeg vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2: ”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”

Jeg vil deretter vise til at offentleglova § 12 bokstav c i likhet med § 23(1) kun gir adgang til å gjøre unntak for hele dokumentet dersom de opplysninger som blir unntatt ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.

Om dette sier ”Rettleiar til offentleglova” s. 70, punkt 5.2: ”Ein kan her både leggje vekt på omfanget av opplysningane det blir gjort unntak for, og på kor sentrale desse opplysningane er.”

Dette må forstås slik at de opplysningene som er unntatt for det første må være adgang til å unnta for offentliget, for det andre må omfanget av disse opplysningene utgjøre den største delen av dokumentet og for det tredje må det skje en vurdering av hvor sentrale de utelatte opplysningene er sett opp mot helheten i dokumentet.

Jeg minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:

”Flertallet legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. Flertallet legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. Flertallet mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter Flertallets oppfatning være høy.

Flertallet registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. Flertallet er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter Flertallets syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter Flertallets syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”

Jeg tillater meg også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:

”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar under sakshandsaminga av innsynskravet .” Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering. Jeg ønsker også en konkretisering av på hvilken måte man mener de unntatte opplysningene kan skade de hensyn disse unntaksbestemmelsene skal verne om, jf. offentleglova § 31(2), som gir meg krav på en utvidet begrunnelse ved avslag.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg skriver for å klage på Politidirektoratet sin håndtering av min innsynshenvendelse «Varslingssaken i Bergen».

Viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 45 i sak 201602368 sendt 1. juni 2017. Kravet er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 13, jf. forvaltningslovens § 13 første ledd punkt 1. Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg ønsker å påklage avslaget, som jeg mottok først i dag selv om det ble sendt 1. juni. Det har gått mer enn tre uker siden 1. juni, men i lys av at jeg mottok det først i dag og at dere selv har brutt mange frister tidligere, ber jeg om at dere aksepterer min klage allikevel. I motsatt fall ber jeg herved på nytt om innsyn i dokument nr. 45 i sak 201602368 slik at jeg får muligheten til å motta et nytt svar og ny klageadgang.

Lovhjemmelen det vises til gjelder taushetsplikt for “personlige forhold”.

Vi vil innledningsvis minne om at fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, faller utenfor begrepet ”personlige forhold”, såfremt de ikke ”røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.”, jf. fvl. § 13(2).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova, er taushetsplikten for denne type opplysninger utdypet på s 78:

”Føresegna omfattar ikkje alle opplysningar om enkeltpersonar. Det må dreie seg om opplysningar som det med god grunn er vanleg å ynskje å halde for seg sjølv. Opplysningane kan gjelde eigenskapar ved ein person, eller dei kan gjelde noko personen har gjort som kan vere egna til å karakterisere han, til dømes ei straffbar handling. At opplysningane er rekna som personopplysningar etter personopplysningslova, fører i seg sjølv ikkje til at dei er underlagde teieplikt etter forvaltningslova. Det ligg ulike grunnar og omsyn bak desse to kategoriseringane av opplysningar.

Ein føresetnad for teieplikt er dessutan at opplysningane kan knytast til bestemte enkeltpersonar. Opplysningar som er gjorde anonyme eller oppgitte i statistisk form, slik at dei ikkje kan knytast til bestemte personar, er ikkje underlagde teieplikt, sjølv om dei gjeld til dømes helsetilhøve, straffbare tilhøve eller annan sensitiv informasjon.”

Vi minner videre om at opplysninger om lønn og godtgjørelse fra offentlige instanser, ikke er underlagt taushetsplikt. Det samme gjelder opplysninger om lønn og inntekt som går fram at offentlige skattelister eller offentlig kjente tariffsatser el. Dette følger av den nevnte rettleiaren fra Jutisdepartementet, s. 79-80.

Når det gjelder offentlig ansatte og hvordan en offentlig ansatt har opptrådt i sin stilling, er dette sjeldent taushetsbelagt, selv om det gjelder straffbare forhold, se bla. Justisdepartementets rettleiar, punkt 6.2.3.2 (s.82,83):

”Teieplikta for opplysningar om personlege tilhøve gjeld òg i tenestemannssaker. Men fordi offentleg tilsette skal ivareta allmenne interesser, er teieplikta for opplysningar knytte til arbeid for det offentlege snevrare enn det som elles gjeld.” (…) ”At ein offentleg tenestemann har fått ein tenesterelatert reaksjon som til dømes avskil, blir ikkje rekna som eit personleg tilhøve. Det vil òg vere anledning til å opplyse om den direkte årsaka til reaksjonen, til dømes at personen har utvist grov uforstand i tenesta. Det vil heller ikkje vere teieplikt for opplysningar om at ein tenestemann har gjort seg skuldig i straffbare handlingar i tenesta og kva reaksjon dette har ført til, anten det gjeld administrative eller strafferettslege reaksjonar.”

Videre følger det av forvaltningspraksis, se blant annet Fylkesmannen i Oslo og Akershus, sak 2008/5264:

”Fylkesmannen viser her til taushetsplikten er snevrere for offentlig ansatte enn for andre personer. Dette har sammenheng med at offentlige ansatte skal ivareta allmennhetens interesser, dette er ikke minst et viktig moment for offentlige ansatte i skolen. Opplysninger som eventuelt indikerer forsømmelse eller svikt i systemet i det offentlige, kan som hovedregel ikke unntas som taushetsbelagte opplysninger.”

I denne saken kan det være flere offentlige tjenestepersoner som har opptrådt kritikkverdig, følgelig ber jeg om en ny vurdering av hvorvidt opplysningene kan taushetsbelegges sett opp mot deres roller.

Dersom det foreligger taushetsplikt for opplysninger i dokumentet, ber vi om at om disse tas ut, og at det gis innsyn i resten av dokumentet. Vi viser i denne forbindelse til at unntaket i offl. § 13(1), jf. fvl. § 13 gjelder opplysninger, og ikke hele dokumentet.

På bakgrunn av dette ber vi om en ny vurdering, både av om det foreligger taushetsplikt, og om den foreligger for alle de utelatte opplysningene. Dersom unntaket opprettholdes for hele eller deler av dokumentet, ber vi om at vår klage oversendes klageinstans for behandling i tråd med offentleglova § 32(1) med kopi til oss.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg skriver for å klage på Politidirektoratet sin håndtering av min innsynshenvendelse «Varslingssaken i Bergen».

Jeg viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 37 i sak 201602368 sendt 1. juni 2017.

Jeg ønsker å påklage avslaget, som jeg mottok først i dag selv om det ble sendt 1. juni. Det har gått mer enn tre uker siden 1. juni, men i lys av at jeg mottok det først i dag og at dere selv har brutt mange frister tidligere, ber jeg om at dere aksepterer min klage allikevel. I motsatt fall ber jeg herved på nytt om innsyn i dokument nr. 37 i sak 201602368 slik at jeg får muligheten til å motta et nytt svar og ny klageadgang.

Kravet er avslått med henvisning til offentleglova § 15 (1), mao. det er innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er hjemmel for å bruke § 15. Unntaket forutsetter at det er innhentet enten fra et underordnet organ, eller fra et annet departement. I disse tilfellene må unntak være nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

Alternativt kan man unnta de deler av dokumentet som inneholder råd om og vurderingar om hvordan et organ bør stille seg i en sak, og som organet har innhentet til bruk for den interne saksbehandlingen sin. Her er det et krav om at unntak må være påkrevd for å sikre en «forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka.»

Unntaksbestemmelsen omfatter også dokument om innhenting av dokumenter som nevnt over, og innkallinger til og referat fra møte mellom overordna og underordna organ, mellom departement og mellom et organ og noen som gir råd eller vurderinger som er nevnt over.

Om dette står det følgende i Justisdepartemenets rettleiar til offentleglova, kap 7.3.1, s. 98:

«Utgangspunktet etter offentleglova er at det ikkje er høve til å gjere unntak for dokument som blir innhenta utanfrå til bruk i den interne saksførebuinga til eit organ. Offentleglova § 15 opnar likevel for at det i visse situasjonar kan gjerast unntak frå retten til innsyn òg for dokument eller delar av dokument som er innhenta utanfrå. Unntakshøvet for dokument innhenta utanfrå for den interne saksførebuinga etter offentleglova er vesentleg snevrare enn etter offentlegheitslova 1970.»

Med andre ord så skal terskelen legges høyt før man benytter seg av denne unntaksbestemmelsen. Vi vil i det følgende gjennomgå hvilke krav som stilles til de ulike unntaksgrunnlagene i bestemmelsen. På denne bakgrunn ber vi om en ny vurdering av de vilkår dere mener gir grunnlag for hemmelighold:

1.Underordnet organ:
Første vilkår for unntak etter § 15(1) er at dokumentet som skal unntas må komme fra et underordnet organ. Hva som er underordnet organ er utdypet i JDs veileder punkt 7.3.2.2, se følgende utdrag: «Om eit organ er underordna eit anna vil fyrst og fremst avhenge av om det eine organet har omgjerings- og instruksjonsrett overfor det andre organet. Etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum vil dessutan eit organ vere å rekne som overordna eit anna dersom det kan påleggje det andre organet arbeidsoppgåver på det aktuelle saksområdet. Ordinære direktorat vil til dømes vere underlagde eit departement, og politidistrikta er underlagde Politidirektoratet. Fylkesmennene vil på dei ulike fagområda dei handterer vere underlagde vedkomande fagdepartement, medan dei administrativt sett er underlagde Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også andre organ kan ha forskjellige overordna organ frå sak til sak. Døme på det er Servicesenteret for departementa (DSS) og Statsbygg. Desse organa vil vere å rekne som underordna det departementet eller organet det utfører oppgåver for i den enkelte sak.»
Klart utenfor faller selvstendige rettssubjekt, som kommunale/fylkeskommunale eller statlige selskaper, og korrespondanse mellom mor og datterselskap. Kommuner og fylkeskommuner kan heller aldri regnes som underordnet i forhold til statlige organ. Det samme gjelder dokument som blir innhentet fra sideordnet organ, fra overordnet organ til bruk i et underordnet, fra partane i en sak, eller fra andre private.
Vi ber om en ny vurdering av om organet som har sendt dokumentet, er underordnet.

Dokumentet må være utarbeidet av det underordnede organet. Ren videresending av et dokument uatarbeidet av et annet organ faller dermed utenfor, selv om det vs. fra et underordnet organ, jf. punkt 7.3.2.3 i veilederen.

2. Innhentet til bruk for saksforberedelsen i et overordnet organ: Her skriver JD bla følgende i sin rettleiar, punkt 7.3.2.4: «Dette inneber at sjølve føremålet med
å innhente dokumentet i hovudsak må vere at det skal nyttast i førebuinga av ei uavslutta sak i det overordna organet. Dokument som blir sende motsett veg, det vil seie frå overordna organ til bruk i det underordna organet si førebuing av ei sak, kan ikkje haldast utanom innsyn etter offentleglova § 15 fyrste ledd fyrste punktum. Dokument i avslutta saker som blir oversende til eit overordna organ til orientering, knyter seg ikkje til det overordna organet si førebuing av ei sak og vil difor falle utanfor unntaket.»

3. Dokumentet må være innhentet av det overordnede organet.
I dette ligger et krav om at dokumentet er sendt inn på oppfordring eller bestilling fra det overordnede organet. Dette omfatter også stående instrukser om å sende inn dokument til bruk for interne saksbehandling. Se mer om grensedragningen i kap. 7.3.2.5 i JDs veileder. Klart utenfor faller dokumenter som det underordnede organet sender ut på eget initiativ. Videre avgrenses det mot følgende tilfeller i JDs rettleiar, s. 103: «Dokument som blir sende frå underordna til overordna organ åleine av di det underordna organet har lovbestemt eller anna plikt til å kome med fråsegner i bestemte sakstypar, vil såleis ikkje vere omfatta av dette unntaket. Vilkåret om at dokumentet må vere innhenta inneber også at det ikkje vil vere høve til å gjere unntak for dokument frå eit underordna organ som set i gang ei sakshandsaming hos det overordna organet. Vidare vil det normalt ikkje vere høve til å gjere unntak der underordna organ av eige tiltak oversender dokument med opplysningar og vurderingar som det går ut frå kan vere nyttige for ei sak som er under handsaming i det overordna organet. For oversendingar som ikkje gjeld ei konkret sak i det overordna organet, kan det gjennomgåande leggjast til grunn at det ikkje vil vere unntakshøve.»

4. Dokumentet må vere internt
Dette betyr at hvis dokumentet er sendt til utenforstående, kan det ikke lenger unntas som dokumenter til intern saksbehandling. Se mer om dette i punkt. 7.3.2.5, jf. 7.2.5.

5. Unntak må være «nødendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.»
Som nevnt er dette en vesentlig innsnevring av unntaksmuligheten for interne dokumenter innhentet utenfra. Om dette skriver JD bla, i punkt 7.3.2.6: «Føremålet med dette vilkåret er å sikre at det ikkje skal vere unntakshøve for dokument som blir innhenta frå underordna organ åleine fordi dokumentet er til bruk for den interne saksførebuinga hos overordna organ, men at det berre skal kunne gjerast unntak for slike dokument
i situasjonar der det er eit reelt og sakleg behov for unntak ut frå omsynet til den interne saksførebuinga. Eit slik behov for unntak vil fyrst og fremst gjere seg gjeldande der det underordna organet gir fortrulege råd
og vurderingar om kva for standpunkt eit overordna organ bør ta i ei sak […].Det sentrale ved vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil ofte vere om dokumentet har eit slikt innhald eller er av en slik karakter at slike meir langsiktige skadeverknader kan oppstå dersom slike dokument gjennomgåande eller nokså ofte blir gjorde offentlege. Det avgjerande for vurderinga av om det er naudsynt med unntak vil dermed ofte vere om dokumentet har eit innhald eller ein karakter av ein bestemt type eller er oversendt i ein bestemt type samarbeidssituasjon».

Av dette følger det at dersom det ikke er et tett samarbeid mellom underordnet og overordnet organ og det underordnede organet bare gir rent faglige råd og vurderinger, vil det som regel ikke være mulig å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder dokument som bare inneholder generelle premisser som skal inngå i avgjørelsesgrunnlaget til mottakeren, feks generelle utredninger av faktiske forhold eller av gjeldende rettsstilstand. Her skriver JDs rettleiar, på s. 105: «Dokument som har eit slikt innhald vil det som regel ikkje kunne gjerast unntak for, sjølv når det ligg føre eit tett samarbeid mellom organa, eller når eit underordna
organ tek del i saksførebuinga til eit departement i saker som skal fremjast for Stortinget mv. Endelige konsekvensutredninger i enkeltssaker vil iflg. veilederen ikke kunne unntas etter § 15(1)1pkt.

Sivilombudsmannen uttaler bla. følgende i sak 2015/487 om dette nødvendighetskravet:
«Som nevnt over kan ombudsmannen ikke se at det aktuelle dokumentet inneholder Skattedirektoratets råd eller vurderinger, men hvordan direktoratet håndterer aktuelle innnsynsbegjæringer. Hensikten med offentleglova er blant annet å styrke rettssikkerheten til den enkelte og sikre tilliten til det offentlige. Sett i lys av ovennevnte og den informasjonen Kommunal Rapport allerede har fått om denne prosessen, kan ombudsmannen vanskelig se at offentliggjøring av dokumentet vil føre til at direktoratet vil bli mer «tilbakehaldne med å gi frimodige råd og vurderingar» som potensielt vil kunne skade departementets fremtidige beslutningsprosesser. Ombudsmannen stiller derfor spørsmål om det er «nødvendig» å unnta det aktuelle dokumentet fra offentlighet.»

Dersom dokumentet er utvekslet fra et departementet til et annet departementet, gjelder de samme kravene som nevnt over:

1)Dokumentet må være utarbeidet av et departement
2)Dokumentet må være utarbeidet til bruk for den interne saksbehandlingen i et annet departement
3)Dokumentet må være innhentet av det departementet som skal bruke
dokumentet
4)Dokumentet må være internt
5)Unntak må vere nødvendig for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser.

For kravene til disse vilkårene viser vi til redegjørelsen over.

Minner også om plikten til å utvise merinnsyn, dvs. om behovet for innsyn veier tyngre enn behovet for avslag, bør innsyn gis, jf. § 11 i offentleglova.

Denne saken omhandler en mye omtalt varslingssak som allerede har fått oppmerksomhet i flere medier. VG fikk gjennom lekkasjer fra varslerne innsyn, og dem som lakk dokumentene eller opplysninger fra dem fikk dermed anledning til å presentere saken slik de ønsket i samarbeid med VG.

Vinklingen i VG har vært kritisert fra flere hold. Det er uheldig at politiet skal unnta varselet fra offentlighet samtidig som det gis ut til enkelte aktører mot at man får vinkle saken slik man vil. Forutsetningene for en åpen og opplyst debatt om varselet er at offentligheten får tilgang til det. Minner om at ett av formålene bak offentlighetsprinsippet og offentleglova nettopp er å få innsyn for å kunne delta i debatten på et opplyst grunnlag. Det skjer ikke dersom man opererer med eksklusivitet i forhold til hvem som får innsyn. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke inn Grunnlovens § 100:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Slik jeg ser det er eksklusivitet lite forenelig med dette prinsippet.

Det er som nevnt innledningsvis verdt å merke seg at andre har forsøkt å få innsyn i denne saken lenge før VG fikk innsyn. I disse sakene har direktoratet trenert det å gi svar svært lenge, selv etter at har vært oppe hos Sivilombudsmannen etter klage på manglende klagebehandling. Dette fremstår som spesielt, all den tid det ikke er snakk om et enormt manuelt arbeid for direktoratet å lokalisere dokumente(ne). Det bør heller ikke være et altfor omfattende arbeide å sladde dokumente(ne) dersom det er noe som kan gis innsyn i og noe som bør unntas.

Dette er en sak av stor betydning for samfunnet som også omhandler et felt der det for tiden er mye politisk debatt og store uenigheter. Det er derfor spesielt viktig at flere enn dem som har fremmet varselet og samarbeidende journalister ha mulighet til å få innsyn i hva varselet faktisk inneholder.

På denne bakgrunn ber jeg om en ny vurdering.

Jeg ønsker også en utvidet begrunnelse, jf. offentleglova § 31(2) dersom det ikke gis fullt innsyn.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Kjære Politidirektoratet,

Vær så snill å send denne videre til personen som vurderer innsynsklager.

Jeg skriver for å klage på Politidirektoratet sin håndtering av min innsynshenvendelse «Varslingssaken i Bergen».

Viser til avslag på krav om innsyn i dokument nr. 44 i sak 201602368 sendt 1. juni 2017. Kravet er avslått med henvisning til offentlighetslovens § 13, jf. forvaltningslovens § 13 første ledd punkt 1. Jeg ønsker å påklage avslaget.

Jeg ønsker å påklage avslaget, som jeg mottok først i dag selv om det ble sendt 1. juni. Det har gått mer enn tre uker siden 1. juni, men i lys av at jeg mottok det først i dag og at dere selv har brutt mange frister tidligere, ber jeg om at dere aksepterer min klage allikevel. I motsatt fall ber jeg herved på nytt om innsyn i dokument nr. 44 i sak 201602368 slik at jeg får muligheten til å motta et nytt svar og ny klageadgang.

Lovhjemmelen det vises til gjelder taushetsplikt for “personlige forhold”.

Vi vil innledningsvis minne om at fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, faller utenfor begrepet ”personlige forhold”, såfremt de ikke ”røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.”, jf. fvl. § 13(2).

I Justisdepartementets rettleiar til offentleglova, er taushetsplikten for denne type opplysninger utdypet på s 78:

”Føresegna omfattar ikkje alle opplysningar om enkeltpersonar. Det må dreie seg om opplysningar som det med god grunn er vanleg å ynskje å halde for seg sjølv. Opplysningane kan gjelde eigenskapar ved ein person, eller dei kan gjelde noko personen har gjort som kan vere egna til å karakterisere han, til dømes ei straffbar handling. At opplysningane er rekna som personopplysningar etter personopplysningslova, fører i seg sjølv ikkje til at dei er underlagde teieplikt etter forvaltningslova. Det ligg ulike grunnar og omsyn bak desse to kategoriseringane av opplysningar.

Ein føresetnad for teieplikt er dessutan at opplysningane kan knytast til bestemte enkeltpersonar. Opplysningar som er gjorde anonyme eller oppgitte i statistisk form, slik at dei ikkje kan knytast til bestemte personar, er ikkje underlagde teieplikt, sjølv om dei gjeld til dømes helsetilhøve, straffbare tilhøve eller annan sensitiv informasjon.”

Vi minner videre om at opplysninger om lønn og godtgjørelse fra offentlige instanser, ikke er underlagt taushetsplikt. Det samme gjelder opplysninger om lønn og inntekt som går fram at offentlige skattelister eller offentlig kjente tariffsatser el. Dette følger av den nevnte rettleiaren fra Jutisdepartementet, s. 79-80.

Når det gjelder offentlig ansatte og hvordan en offentlig ansatt har opptrådt i sin stilling, er dette sjeldent taushetsbelagt, selv om det gjelder straffbare forhold, se bla. Justisdepartementets rettleiar, punkt 6.2.3.2 (s.82,83):

”Teieplikta for opplysningar om personlege tilhøve gjeld òg i tenestemannssaker. Men fordi offentleg tilsette skal ivareta allmenne interesser, er teieplikta for opplysningar knytte til arbeid for det offentlege snevrare enn det som elles gjeld.” (…) ”At ein offentleg tenestemann har fått ein tenesterelatert reaksjon som til dømes avskil, blir ikkje rekna som eit personleg tilhøve. Det vil òg vere anledning til å opplyse om den direkte årsaka til reaksjonen, til dømes at personen har utvist grov uforstand i tenesta. Det vil heller ikkje vere teieplikt for opplysningar om at ein tenestemann har gjort seg skuldig i straffbare handlingar i tenesta og kva reaksjon dette har ført til, anten det gjeld administrative eller strafferettslege reaksjonar.”

Videre følger det av forvaltningspraksis, se blant annet Fylkesmannen i Oslo og Akershus, sak 2008/5264:

”Fylkesmannen viser her til taushetsplikten er snevrere for offentlig ansatte enn for andre personer. Dette har sammenheng med at offentlige ansatte skal ivareta allmennhetens interesser, dette er ikke minst et viktig moment for offentlige ansatte i skolen. Opplysninger som eventuelt indikerer forsømmelse eller svikt i systemet i det offentlige, kan som hovedregel ikke unntas som taushetsbelagte opplysninger.”

I denne saken kan det være flere offentlige tjenestepersoner som har opptrådt kritikkverdig, følgelig ber jeg om en ny vurdering av hvorvidt opplysningene kan taushetsbelegges sett opp mot deres roller.

Dersom det foreligger taushetsplikt for opplysninger i dokumentet, ber vi om at om disse tas ut, og at det gis innsyn i resten av dokumentet. Vi viser i denne forbindelse til at unntaket i offl. § 13(1), jf. fvl. § 13 gjelder opplysninger, og ikke hele dokumentet.

På bakgrunn av dette ber vi om en ny vurdering, både av om det foreligger taushetsplikt, og om den foreligger for alle de utelatte opplysningene. Dersom unntaket opprettholdes for hele eller deler av dokumentet, ber vi om at vår klage oversendes klageinstans for behandling i tråd med offentleglova § 32(1) med kopi til oss.

Dersom unntaket fastholdes, ber jeg at klagen oversendes klageinstans med kopi til meg dersom klageinstansen ikke er Kongen i statsråd. Hvis det er tilfelle ønsker jeg kun en ny vurdering, slik at jeg kan vurdere å klage saken inn for Sivilombudsmannen dersom unntak fastholdes (noe jeg herved gir mimsbronn.no sine samarbeidende advokater fullmakt til å gjøre på vegne av meg).

Komplett historie for min innsynshenvendelse og all korrespondanse er tilgjengelig via Internett fra denne adressen: https://www.mimesbronn.no/request/varsli...

Med vennlig hilsen,

Rusinnsyn

Postmottak POD, Politidirektoratet

21 Attachments

Merk at oversendelsen deles i to e-poster pga vedleggenes størrelse. Dette
er e-post 1 av 2.

 

Hei.

 

Politidirektoratet beklager lang saksbehandlingstid. Dere er innvilget
delvis innsyn i dokument 2. Dokumentet er sladdet jf. offentleglova 13
første ledd jf. forvaltningsloven 13 første ledd nr. 1.

De resterende avslagene er opprettholdt. Vedlegger oversendelsesbrev til
Justis- og beredskapsdepartementet.

 

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

Kristin Mjåland, Politidirektoratet

13 Attachments

Merk at oversendelsen deles i to e-poster pga vedleggenes størrelse. Dette
er e-post 2 av 2.

 

Hei.

 

Politidirektoratet beklager lang saksbehandlingstid. Dere er innvilget
delvis innsyn i dokument 2, se vedlegg. Dokumentet er sladdet jf.
offentleglova 13 første ledd jf. forvaltningsloven 13 første ledd nr. 1.

De resterende avslagene er opprettholdt. Vedlegger oversendelsesbrev til
Justis- og beredskapsdepartementet.

 

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

Postmottak POD, Politidirektoratet

2 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

2 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

2 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

2 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

2 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

2 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

2 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

2 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

2 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

2 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

2 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

3 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

3 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

3 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

3 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

3 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

3 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

3 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

Postmottak POD, Politidirektoratet

3 Attachments

Oversender Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse. Dokumentene det
er innvilget innsyn i er vedlagt.

 

Med hilsen

 

Postmottak

Politidirektoratet

[1][Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]

 

 

References

Visible links
1. mailto:[Politidirektoratet henvendelses-e-postadresse]